Arular – Hype uten holdbarhet

M.I.A. er en artist det unektelig blir stilt høye forventninger til når hun nå albumdebuterer. Og med Arular gjør hun for så vidt en god jobb med å levere minneverdige varer, etter som det er en kompakt enhet av heftige beats og forførende vokalprestasjoner som blir presentert. Og første gang skiva spiller fra seg, er det lett å høre at det ikke finnes dårlige låter på denne platen. Beatsa stemmer perfekt med M.I.As frekke stemme, og det ligger en ikke ueffen følelse av smekkfulle dansegulv med tilhørende vovede bevegeler, i bakgrunnen platen igjennom.

Hun er mer popete enn Dizzee Rascal, en artist hun naturlig nok ofte blir sammenlignet med, og vil derfor kunne treffe et bredt publikum med denne platen. Lyden som preger albumet ligner et kjærlighetsbarn av dancehall, hip-hop, reggae og elekropop, og legger med det alt til rette for en skikkelig utblåsning på discoen.

Men når Arular har fått vist seg frem noen ganger, og man har blitt vant til levenet, så mister den litt gløden. Det som ved jomfrulyttingen var et utemmelig partybeist, blir rett og slett enforming i sin utforming etter en stund. Ikke det at låter som 10 Dollar, Pull Up The People, Buckey Done Gun og Amazon ikke er fabelaktige låter å vrikke sideflesk og pondus til, det er platens helhet som ikke tåler tidens tann i tilstrekkelig grad.

Musikk for de timer av uken som tilbringes i Kong Alkohols eller, for de som foretrekker det, Dronning Solos tjeneste, er M.I.A.s debutplate i et passende nøtteskall. Og siden hver dag skal leves som det var en fest på gang, kan denne platen komme til å bli oppfattet som en nødvendighet av livets mange glade gutter og jenter. Men om denne utgivelsen kommer til å bli husket lenge etter at den første festen har lagt seg, er noe mer tvilsomt.