One – Særegen lydlek fra flerspråklig monster

Toot er en gruppe som har forstått imrovisasjonens essens. Denne anmelderen husker med fryd det strålende solosettet Axel Dörner hvisket ut under improvisasjonsfestivalen All Ears på Blå i fjor. Kun bevæpnet med sin trompet og enkelt tilbehør forente han lyd med stillhet – man kunne nesten ikke skille de to fra hverandre. Dermed var gleden stor når undertegnede fant ut at Dörner var en del av Toot.

Phil Minton og Thomas Lehn var uskrevne ark for denne anmelderen, men man kommer vel nesten ikke gjennom et nummer av musikkmagasinet The Wire uten å se navnene deres i hvert fall en gang.

Minton er et stemmetalent av de sjeldne; med klynk, knitring og ordløs gurglende sang skaper han et instrument ut av stemmen sin som slår følge med den hest hviskende trompeten til Dörner. Lehn på sin side benytter en analog synthesizer og presser det til de ytterste grenser for hva det kan tåle. Knitrende ledningstrøbbel, skingrende lydfiltrering og hylende frekvensvegger bak sine to makkere er kun noen av de rollene Lehn tar i løpet av den drøyt times lange platen.

For de av våre lesere som enda ikke har forstått hva som frister med slik grenseløs frihet i musikken er stikkordet samspill. De musikerne som virkelig klarer å mestre den rene improvisasjon klarer å møte hverandre i slike settinger som nettopp denne.

Et stemmelandskap fra Minton kan bakkes opp av Dörner hese blås og bombes av Lehns synthgranater. De klarer ikke treffe hver gang, men når de først gjør det belønnes ikke lytteren kun med suksessen – man verdsetter også feilene man gjorde i forsøket sekunder tidligere.

Improvisasjon er det våpenet undergrunnen har mot musikkindustrien – det våpenet som vil føre til at man aldri vil gå tom for god musikk. Så lenge vi har denne grenseløse friheten vil vi få nye band som trår nye stier på samme måte som Einstürzende Neubauten og Sonic Youth allerede har gjort i en årrekke. Nå utfordres du til å gå rett til kilden – du vil ikke angre.