The Woods – Modne riot grrls med ny vri

The Woods åpner med et rufsete lydbilde som gir en følelse av vrengte høyttalere. Men i det stemmene til jentene i Sleater-Kinney gjør sin entré slår resten ut som reneste lydleken fra stjerneprodusent Dave Fridmann. Her skal støyveggene herje!

Midt i What’s Mine Is Yours stopper drivet opp og vi overlates til rallende gitarlinjer og feedback. Men når låten synes å svinne hen, hentes i stedet med en genistrek drivet plutselig inn igjen med en tregt bankende rytme som slår inn bak gitarene. Og snart er de på sporet av låten igjen.

Det er tydelig at Sleater-Kinney har hentet inn en del ny inspirasjon siden forrige veikryss hvor de nesten begynte å virke litt anonyme. For eksempel viste de gjennom konserten de holdt på Øyafestivalen for noen år tilbake at gruppen nesten ikke var i stand til å få oppmerksomhet utenfor scenekanten. Nå fremstår Sleater-Kinney derimot som et band med et sett låter i bagasjen hvis inspiratjon må ha vært plukket fra et utvidet utvalg av referanser. Alt servert uten at vi slipper helt tak i det som har gjort bandet til den suksessen de tross alt er.

Gjennom The Woods makter Sleater-Kinney nesten å gjøre den minimalistiske retrostemningen som herjer rocken til et pompøst vesen. Dette har de klart uten strykerkvartetter, intrikate arrangementer og store kor. Med kun gitarer, trommer og Tuckers fresende stemme har de satt den store rocken i høysetet igjen. Uten at det har gått på bekostning av bandets strengt økonomiske lydbilde. Her spinnes det frem assosiasjoner til både Black Sabbath og Pavement, uten at den kombinasjonen føles unaturlig på noen som helst måte.

The Woods kan være albumet som henter den rå rocken fra syttitallet tilbake i hverdagen vår. Totalt fri for discorock og glam! I stedet får vi en rekke gode låter, kombinert med fete riff og ei plate som rekker tunge til alle som føler at rocken er i ferd med å legge inn årene atter en gang…