One Two Three Four – I overkant skjørt og tandert

Det er for så vidt ingenting nytt unge Linda Draper presterer på sitt fjerde album, One Two Three Four. Men det er til tider både sårt og vakkert. Med hjelp av sin engleaktige stemme, og et knippe i all hovedsak gode låter, gjør hun det meste riktig.

Det hele er jordnært, personlig og avlevert uten de store faktene. Det er neddempet og akustisk basert, kun unntaksvis får hun hjelp av produsent og medmusikant Kramer (Low, Sonic Youth, Urge Overkill) på elektriske gitarer og andre instrumenter.

Musikken er flott og tekstene likeså, men et helt album blir i overkant for mye av det gode. Det er riktignok mye balsam for ørene på One Two Three Four, og låter som Super Zero, Baby Inchworm og Needlessly er en fryd å lytte til. Men den skjøre stemmen, og det i overkant nedpå lydbildet, gjør undertegnede nesten litt nervøs.

Det blir nesten for intimt og personlig i uttrykket, og det savnes litt mer ”baller” og annet som kan forstyrre de tandre låtene. I små doser er likevel One Two Three Four et nesten perfekt følge til rødvin og stearinlys.