Årets fineste festival

(Slottsfjell Festival, Slottsfjellet – Tønsberg, fredag 22. – lørdag 23. juli 2005)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

Treåringen Slottsfjell Festival har vokst kjapt og spiller allerede en betydelig rolle innen kulturformidling i Vestfold fylke. Sommerbyen Tønsberg var allerede før festivalstart fylt til randen av tilreisende, mens det innenfor Slottsfjellets porter var mulig å oppleve musikalske begivenheter for enhver smak. Alt fra dødmetall til hip hop og visesang var å finne på de tre scenene inne på festivalområdet.

Satte sitt preg på byen
Med rundt tretti navn på programmet, og nesten like mange artister spredt rundt på byens fem klubbscener etter utekonsertene var over, satte Slottsfjell Festival 05 sitt helt tydelige preg på Tønsberg denne helgen.

Det viste seg umulig å få med seg absolutt alt som skjedde under festivalen, men i denne rapporten gir vi et innblikk i hvordan Slottsfjell Festival 05 utartet seg med fokus på utvalgte konserter.

Young Neils
Kongescenen, Slottsfjell Festival – fredag 22. juli 2005

Fine tolkninger i ettermiddagssolen
Lars Lillo-Stenberg og hans kompanjonger i tribute-bandet Young Neils hadde æren av å offisielt åpne Slottsfjell Festival 05 fra hovedscenen. Neil Young-fantastene gikk på scenen i solsteken fredag ettermiddag og ga jernet under en konsert som nærmest gjorde opphavsmannen til låtene overflødig.

Bandet, som foruten deLillos-sjefen, består av Per Vestaby, Jørn Christensen og Palle Krüger, serverte et sett med herlige Neil Young-låter som umiddelbart fikk publikum til å føle seg velkommen på festival. De erfarne musikerne, her for øvrig utvidet med kordamer, gjorde en fin figur samtidig som de utviste en enorm respekt for kanadieren bak sangene.

Oppskrift som fungerer
Lars Lillo-Stenbergs stemme er ikke spesielt ulik Neil Youngs, noe som gjør sitt til at oppskriften fungerer såpass bra som den faktisk gjør. For det er slett ikke alltid et coverband makter å tolke sitt opphav med like stor overbevisning som det Young Neils gjør, noe som kom spesielt godt frem under fredagens opptreden på Slottsfjellet.

Konserten ble en triumfferd bestående av mange av Youngs beste låter, deriblant perler som Needle And The Damage Done, Helpless og Like A Hurricane, samt de to bejublede ekstranumrene Heart Of Gold og Rocking In The Free World. Her var det lite og ingenting å utsette på entusiasmen, verken fra scenekanten eller fra det avbalanserte festivalpublikummet som slappet av med pils og solfator i gresset foran scenen.

Madcon
Baglerscenen, Slottsfjell Festival – fredag 22. juli 2005

Lite engasjerende
I oppløpet mot festivalstart hadde Madcon-gutta hengt seg på protestaksjonen mot salg av hvalkjøtt-burgere på Slottsfjell Festival 05. Men den annonserte og noe tøvete protestaksjonen uteble fra Baglerscenen, der Madcon heller valgte å konsentrere seg om musikken.

Selv om Madcon gjorde sitt beste for å opprettholde stemningen, ble ”konserten” en noe tafatt affære sett fra publikums side. Greit nok at låtene deres tildels kan være fengende, men når de selv ikke med r’n’b-dronningen Noora Noor på laget makter å levere noe mer enn et show som minner mest om en Topp 20-opptreden enn konsert, er det vanskelig å la seg sjarmeres i senk av dette. Norsk hip hop har kun i enkelte tilfeller vist seg å fungere fra scenen, et inntrykk heller ikke Madcon klarte å gjøre noe med.

Minor Majority
Kongescenen, Slottsfjell Festival – fredag 22. juli 2005

For tamt
Oslobandet Minor Majority med Pål Angelskår i spissen har i løpet av noen få år markert seg som et av landets mest ettertraktede orkestre. Slottsfjell Festival ville heller ikke la sjansen gå fra seg og tilbød i likhet med en haug andre festivaler i år å sette bandet på plakaten.

Og det er i utgangspunktet lite å si på gruppens låter. Fremførelsen er også bra. Men på den annen side er det lite utvikling å spore i Minor Majoritys sceniske fremtoning, noe som fort kan bli litt kjedelig for de som har sett bandet før.

Ikke spennende nok
Når Angelskår og kompani har gjort så mange konserter som de har gjort til nå, hadde det vært interessant å se en annen side av bandet. Det maktet dessverre ikke Minor Majority å gjøre noe med under sin Slottsfjell-opptreden, hvilket medførte at mange heller valgte å slappe av i gresset fremfor å konsentrere seg om hva som foregikk på scenen.

Timbuktu med Damn!
Baglerscenen, Slottsfjell Festival – fredag 22. juli 2005

Skånsk fyrverkeri
Nosk hip hop har mye å lære av svensk hip hop. For når Timbuktu med Damn! overtok Baglerscenen etter den heller slappe forestillingen fra Madcon, befant stemningen med ett seg i en helt annen divisjon.

Timbuktu tok umiddelbart kontroll og tok et godt grep om sitt publikum – og holdt på dette hele settet gjennom. De ga – som forventet – et fyrverkeri av en konsert, og underholdt med stor innlevelse og entusiasme som direkte smittet over på alle tilhørerne.

Falt i god jord
Timbuktu har forlengst tilegnet seg et publikum også på denne siden av svenskegrensen, men har spesielt i år markert seg med hitsinglene Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dö og Det Löser Sej. Disse to ble naturligvis spesielt godt mottatt, men også eldre låter som The Båtten Is Nådd og Wåtts Dö Diil falt i god gjord ved foten av Slottsfjellet.

Alt i alt gjorde Timbuktu og hans medbrakte band Damn! en særdeles god figur på Slottsfjell Festival 05 og beviste atter en gang at han kanskje er Skandinavias dyktigste figur innenfor hip hop-segmentet.

Madrugada
Kongescenen, Slottsfjell Festival – fredag 22. juli 2005

Best på plate
Et band av Madrugadas dimensjon og størrelse burde forlengst ha inntatt posisjonen som et av landets mest solide liveband. Men gang på gang de dukker opp på en scene er det som om noe mangler i fremførelsen av de ellers så markante og delikate låtene deres. Så også under gruppens forestilling på hovedscenen på Slottsfjellet sent fredag ettermiddag.

Det er med andre ord lite å utsette på selve fremførelsen. Musikerne er utvilsomt dyktige, og har ellers en profesjonell fremtoning. Og med en vokalist av Sivert Høyems kaliber i front skulle man nesten ikke tro det ikke også skal fungere utmerket fra en hvilken som helst scene. Men det har denne anmelder fremdeles tilgode å oppleve.

Tilbakelent stemning
For Madrugada er og blir et band som fungerer best på plate. Det er ikke innlysende hva som er årsaken til fenomenet, men på Slottsfjell Festival led gruppen kanskje litt av å få tildelt spilletid på ettermiddagen fremfor senere på kvelden, hvor de kanskje kunne blitt mottatt av et noe mer entusiasisk publikum.

I det lille amfiet foran Kongescenen ble halvparten av tilhørerne liggende tilbakelent i gressbakken, mens den andre halvdelen reiste seg opp og var tydelig mer ”med” på det som foregikk på scenen. Dette i såpass stor grad at Sivert Høyem forståelig nok til slutt oppfordret alle til å reise seg. Tross umiddelbar gehør for sitt ønske, tok det likevel aldri helt av under Madrugadas konsert.

Likevel og oppsummert, det ble en helt grei forestilling selv om det er umulig å karakterisere dette som en stor konsert.

Phoenix
Kongescenen, Slottsfjell Festival – fredag 22. juli 2005

Sofistikerte franskmenn
De franske norgesvennene i Phoenix kom til Tønsberg og ble hyllet som helter da de inntok Kongescenen som siste band ut sent fredag kveld. Gruppen har gjennom sine to album, United og Alphabetical, forlengst etablert seg som et band med solid fotfeste her i landet. Noe de ikke minst har bevist etter fjorårets softpop-landeplage Everything Is Everything og hyppige besøk på en rekke scener landet rundt. Nå var turen kommet til Tønsberg.

Fransk musikk har sakte men sikkert tilegnet seg et godt grep utenfor egne landegrenser. I livetapning fremstår Phoenix’ ellers så lett iørefallende låter et løft som gir dem mer tyngde og substans, noe som kom tydelig frem under fredagens siste konsert på Slottsfjellet.

Rocka sceneshow
Gruppen byr altså på et sceneshow som er betraktelig mer rocka i formen enn hva som fremstilles fra samme kant på plate. Oppskriften er på ingen måte verken ny eller uprøvd, men gir ofte et hevet inntrykk for et sultent og engasjert publikum. Dette fikk Phoenix mye igjen for fra de godt over fem tusen fremmøtte i amfiet, og kunne gå av scenen vel vitende om at de neppe har svekket sin sterke posisjon her i landet.

Bare Egil Band
Baglerscenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Lun humor
Moromannen Egil Hegerberg alias Bare Egil Band var første mann ut på Baglerscenen på Slottsfjell Festival lørdag ettermiddag. Som seg hør og bør i ”Bare Egil-by”, så er historiene minst like vesentlige som musikken når denne karen inntar en scene.

For å være såpass tidlig på dagen var det imponerende tett med mennesker foran scenen da Egil entret den med seg selv og sin gitar som eneste utsmykning. Fornøyelige små historier fra Bare Egil By ble servert med overbevisning og snert, akkompagnert av Egils (og andres) like små (barne)viser.

Morsomt
At de yngste festivaldeltagerne som løp rundt og samlet inn plastglass til panteboden kanskje ikke var helt med på tekstene hele veien satte imidlertid ingen demper på responsen han også syntes å få fra den kanten.

Alle tilstede lot seg lett more og underholde av Bare Egil Band, som atter en gang viste styrke som en av landets store humorister med gitar.

Red 7 / NoPlaceToHide
Baglerscenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Tribute med bismak
To lokale Tønsberg-band var hyret inn for å hylle byens kanskje aller største musikalske sønner på denne siden av andre verdenskrig; Seigmen. Det legendariske bandet, som la inn årene for over fem år siden, kunne imidlertid ha blitt hedret på langt mer overbevisende vis enn hva som var tilfellet her.

Red 7 var første band ut. Dette er et ungt og tungt industrielt synthband med musikalske preferanser som må være nært beslektet med Seigmens egne. Like fullt fremstår de aller mest som et slags lokalt ”Nightwish-møter-Marilyn Manson”, uten det helt store særpreget som kan løfte dem opp og ut i verden. Dette henger først og fremst sammen med at de vokale prestasjonene – som i alle fall ikke her – kan sies å holde mål i det hele tatt.

Ikke godt nok
Gruppens tolkning av klassikeren Döderlein var for eksempel direkte pinlig, og de øvrige versjonene av de Seigmens låter ble heller ikke fremstilt i et spesielt godt lys. Kanskje med unntak av Total, som i det minste var original i utformingen.

Det noe mer erfarne bandet NoPlaceToHide leverte på sin side en langt bedre musikalsk fortolkning av Seigmens låter, men uten å komme i nærheten av hva originalversjonen i sin tid gjorde. Med det menes at det var lite å hente her for andre enn spesielt interesserte.

Gruppen sto for en halvhjertet og heller kjedelig, dog kort konsert som ikke klarte å holde interessen for tribute-prosjektet oppe. Snarere tvert imot.

Dessverre ble ikke dette helt som det mange håpet på. For det hele kunne ha utviklet seg til en interessant hyllest-forestilling dersom andre og mer interessante band hadde fått prøve seg på Seigmens gamle låter. Denne tributen ble bare sørgelig…

Anna Ternheim
Kongescenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Lekkert og deilig
Svenskenes nye yndling Anna Ternheim kom med hettegenser, gitar og fullt band til Slottsfjellet og sørget for å gi lørdagens aller fineste konsertopplevelse. Med dette talentet og hennes vakre melodier strømmende fra scenen ble festivalstemningen komplett, selv om lokalhelten Jahn Teigen i siste liten avlyste ettermiddagens første konsert fra hovedscenen.

Strålende
Anna Ternheim skal ikke hevdes å fremstå som en spesielt utadvendt liveartist. Men det hun eventuelt ikke ga oss den veien, tok hun utvilsomt igjen i sjarme og mildt sagt et sett strålende låter. Foruten egne komposisjoner plukket fra det kritikerroste debutalbumet Somebody Outside, som også inneholder Broder Daniels Shoreline (som her kom i en vakker og naken versjon med Anna alene på tangenter og sang) bød hun også på en finfin tolkning av Iggy Pops China Girl (mest kjent i David Bowies versjon fra 1983, red.anm.).

Denne unge svenske damen har såvidt startet en karriere som kan utvikle seg til å bli noe av det tydeligste nabofolket i øst vil by omverden på i årene som kommer. Om hun utvikler seg videre som profesjonell artist har i alle fall Anna Ternheim det som må til for å nå lengre enn de fleste i tiden fremover.

Raymond & Maria
Baglerscenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Smittende
Apropos talentfulle svensker, så skal heller ikke Raymond & Maria overses av hva vårt nærmeste naboland har å by på for tiden. Navnets ordlyd til tross, så dreier dette seg altså først og fremst om søstrene Maria og Camilla som sammen med sine tre musikere leverer smittende popmusikk med stor utsrålende effekt på sine omgivelser.

Skapte landeplage
I hjemlandet sto de i fjor for en av årets virkelig store landeplager i form av Ingen Vill Veta Var Du Köpt Din Tröja, som naturligvis også ble presentert for publikum i Tønsberg. Videre ga de to jentene med sitt band på et sterkt knippe låter av samme kaliber som raskt kan bidra til å sette dem på kartet også her på berget.

Alt i alt ble dette en fin forestilling, dog uten de helt store utskeielsene, verken musikalsk eller artistisk. Sjarmerende ble dette uansett.

The Beautiful People
Baglerscenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Godt band, dårlig lyd
Fjorårets Zoom-vinnere The Beautiful People har bygget seg opp et solid liverykte og inntok Slottsfjell Festival med en solid og selvsikker mine på Baglerscenen. Bandet selv kan på ingen måte trekkes for sin innsats fra scenen, for de ga alt og har i tillegg etter hvert skaffet seg et knippe virkelig godlåter. Men lydmessig fungerte dessverre ikke alt som det burde under bandets konsert.

Vokalen druknet
Vokalen hadde for eksempel en tendens til å drukne litt i veggen av lyd fra de øvrige instrumentene fra de fire bandmedlemmene. Dette svekket også helhetsinntrykket fra noe som ellers kunne stått tilbake som årets kanskje alle beste Slottsfjell-forestilling dersom alt hadde klaffet som det skulle. For tross de tekniske problemene, så beviste The Beautiful People hvorfor de fortjent vant Zoom i 2004 og hvorfor de er et ettertraktet og stødig band for fremtiden.

Uansett er det ingen grunn til å avskrive kristiansunderne, snarere tvert imot. Det skal bli enormt spennende å se hvor lang denne gjengen kan nå etter at de en gang får ut sitt debutalbum på markedet. The Beautiful People er et band for fremtiden!

The Ark
Kongescenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Glampopens prinser innfridde
Det kom ikke akkurat som en overraskelse at The Ark ville komme til å overbevise fra hovedsscenen under Slottsfjell Festival 05. Men at de så til de grader skulle by på en forrykende folkefest som det de gjorde var det nok ytterst få som var forberedt på.

De svenske glampopperne er ikke akkurat for debutanter å regne på norske scener. De har spilt landet rundt, og har spesielt etablert seg på diverse studentklubber og som et band som studenter landet rundt har lagt sin elsk på. I likhet med blant annet fredagens trekkplaster Phoenix, har også The Ark spilt så mange steder i Norge at de må kunne karakteriseres som sanne norgesvenner.

Sprudlende
Under lørdagens konsert gjorde bandet sitt ytterste med sin smittende utstråling fra scenen. Med den ikke akkurat helt heteroseksuelle Ola Salo i spissen flørtet og sprudlet The Ark på et vis som må få selveste Freddie Mercury til å reagere med begeistring fra den andre siden.

Ikke bare gir gruppen absolutt alt fra scenekanten, men de har også en haug med egenkomponerte innertiere av godlåter på repertoaret sitt. Deriblant It Takes A Fool To Remain Sane, Echo Chamber, Father Of A Son, Calleth You Cometh I og One Of Us Is Gonna Die Young. Som alle selvfølgelig ble levert med stor innlevelse og ditto mottagelse på Slottsfjellet.

BigBang
Kongescenen, Slottsfjell Festival – lørdag 23. juli 2005

Best på scenen
Etter The Arks forrykende sceneshow var det til slutt BigBangs tur til å overta hovedscenen for å avrunde Slottsfjell Festival 05 – akkurat som de gjorde det i fjor. Som vi etter hvert er blitt vant til fra Øystein Greni og kompanis hånd, så leverte BigBang atter en gang varene og sørget for usedvanlig god stemning på festivalområdet.

I motsetning til kollegene i Madrugada som spilte her dagen før, så er BigBang utstyrt med helt andre kvaliteter. På plate kan musikken i deres tilfelle nemlig lett bli for lite interessant til å gå av hengslene for, mens fra scenen er det ytterst få i Norge som kan matche denne gjengen. Noe som ikke overraskende slo ut i full blomst under årets siste offisielle Slottsfjell-konsert.

Sterk posisjon
BigBang har siden gjennombruddet på by:Larm i Stavanger i 1999 bygget seg opp en posisjon som har gjort dem til et av landets aller mest populære orkestre. Ikke ufortjent det med tanke på scenetekket som Greni og hans kumpaner er i besittelse av.

Med årets slagere, Fly Like A Butterfly, Sting Like A Bee og Saturn Freeway tilføyd på spillelisten, har bandet attpåtil enda mer å by sitt allerede velengasjerte publikum på. For med disse, samt eldre bidrag som To The Mountains og ikke minst det obligatoriske avslutningsnummeret Girl In Oslo på settlisten, kan det ikke gå galt for BigBang, som satte et verdig punktum for en særdeles vellykket Slottsfjell Festival 05 med eleganse og respekt.

Klubbkonserter
I tillegg til de mange flotte forestillingene fra utescenene på det offisielle festivalområdet på Slottsfjellet, bød Slottsfjell Festival også på et knippe klubbkonserter inne i byen. De første konsertene ble arrangert allerede torsdag kveld, mens det definitivt siste DJ-settet ble arrangert søndag kveld. Animal Alpha, Brimstone, Rumble In Rhodos, 22 Pistepirkko, The Cheaters og Kong Sverre var bare noen av artistene som underholdt fra klubbscenene. Også klubbene var bra besøkt hver kveld.

Vellykket festival
Slottsfjell Festival 2005 kan oppsummeres som en vellykket og fin festival som fortjener nasjonal oppmerksomhet og tilreisende fra langt utover Vestfolds fylkesgrenser. Menneskene bak festivalen skal ha honnør for et ryddig og velregissert arrangement. Det sterkt varierte programmet skal heller ikke glemmes, for her var det virkelig noe å finne for enhver smak.

Festivalen tiltrakk seg i år rundt ti tusen publikummere inne på festivalområdet, mens rundt fire tusen i tillegg var innom en eller flere av klubbkonsertene. Dette er ifølge Tønsbergs Blad en tredobling av publikumsmassen siden oppstarten i 2003. Legg til at regnet holdt seg unna og at solen stort sett skinte, og det er vanskelig å ikke erklære dette som årets kanskje aller fineste musikkfestival.