A Bigger Bang – Tilbake med et smell

Det er simpelthen ikke til å tro! Rockdinosaurene Rolling Stones er ute med ny langspiller – OG den låter bra. Eller, la oss ikke være beskjedne i denne sammenheng; uforskammet bra låter dette. Så god er denne platen, at det er nummeret før undertegnede må ty til tårene. Og dette skjer altså nærmest et kvart århundre etter at bandet sist ga ut en relevant studioskive!

For etter at de rullende steinene ga ut Some Girls i 1978, eller til nøds Tatoo You i 1981, har det vært pinlig spinkelt med gode album fra denne kanten.

Derfor er det enormt gledelig å høre at den moderne rockes bestefedre har tatt seg tid til å lage ordentlige låter igjen. Gruppen har nemlig søkt tilbake til sitt opprinnelige uttrykk og tufter igjen musikken på R’n’B-røttene.

Resultatet er 64 minutter med fullblods Stones-materiale nøyaktig slik Stones er ment å låte. De prøver ikke lenger å tilpasse seg tidens vibber, men trumfer igjennom sin versjon av stilarten de i sin tid var med å grunnlegge.

Rockens svar på gin & tonic, Mick Jagger og Keith Richards, skriver altså igjen musikk som kan kalles relevant. Bare hør på Rough Justice, It Won’t Take Long, Rain Fall, She Saw Me Coming, Oh No, Not You Again, Dangerous Beauty, Sweet Neo Con og Driving To Fast, som alle sammen er fjellstødige bidrag til en allerede svulmende backkatalog. Til og med lightervennlige ballader som Streets Of Love, Biggest Mistake og This Place Is Empthy fungerer over all forventning.

Rolling Stones har funnet ut at de ikke trenger ligne på noen andre enn seg selv. Noen ganger blir det kanskje litt for mye, der de riffer nesten rett av sine gamle bedrifter. Men hva har det egentlig å si? Ingen verdens ting faktisk…

A Bigger Bang viser at det ikke er noen datostempling på rockband. Har du det, så har du det, og nå har Stones funnet tilbake til dette ”det’et” – og dermed seg selv, igjen. A Bigger Bang er en glitrende plate, og gruppens beste siden Some Girls.