The Ballad Of Noora Lee – Knusktørt i positiv forstand

Om det er noen norske band som takler americana-sjangeren på sitt beste må det være karene i Helldorado. Dette er skitten, knusktørr og fremfor alt fengende musikk. Man kan virkelig lene seg tilbake og nyte låtene, noe som langt i fra er en selvfølge hva den sterkt varierende americana-sjangeren angår. Dette er nemlig vakkert, på samme tid som det er råttent på sin helt spesielle måte.

Med fare for å bruke en gjenganger av en klisjé innen musikkanmeldelser er dette imidlertid en plate man må bruke litt tid på, før man blir grepet av den helt spesielle stemningen. For de av oss som liker oss i selskap med Quentin Tarrantino, Ry Cooder og andre kulturelle bidragsytere av samme kaliber, er Helldorado en riktig godbit etter noen gjennomlytninger.

Helldorado går rett på sak. En av de absolutte høydepunktene er nemlig førstelåten, som også bærer tittelen på plata. En langdryg sak, hvor lytteren straks blir gjort oppmerksom på hva slags musikalsk landskap han har beveget seg inn i.

Vokalist Dag S. Vagle bringer lytterne med på fest, med alle ingredienser lett tilgjengelig. Dette er rock med nerve, ballader, strykere, blåsere og det meste av alt som ellers måtte tilhøre sjangeren. Å genierklære plata ville riktignok vært en liten overdrivelse, men at The Ballad of Noora Lee fortjener en plass i forsetet hersker det liten tvil om. Host og hark.