The Force – Overraskende solid

Det er det bare å innrømme at Surferosa er et gøyalt band. Selv om langspillerdebuten Shanghai My Heart ikke var en varig affære, så representerte den mye upretensiøs moro. Det den manglet av gode låter, tok den igjen på energi og sjarm. Trivelige debutanter, med andre ord.

Det sier seg selv at slikt ikke fungerer to ganger på rappen. Vi vet det, og frontdame og vokalist Mariann Thomassen vet det. Derfor har gruppen denne gang jobbet for å stable på beina et mer helhetlig uttrykk. Hvilket innebærer at det tidligere så gyselig pastellgrønne og sjokkrosa bandet, nå mønstrer i et mer nøytralt antrekk og kan vise frem et knippe låter der innslagene av tant og fjas er kuttet drastisk.

Men Surferosa har ikke blitt noe mindre Surferosa siden debuten. De har bare vokst av seg barnesykdommene og laget melodier som tåler turen fra scenekanten til albumformatet. Blondies og Roxy Musics discolyd kommer tydeligere frem i låtene nå, kombinert med en klekkelig dose glamrock av Mud og T.Rex’ kaliber, til det resultat at lydbildet blir interessant å overvære over lengre perioder enn tilfellet var tidligere.

Pastellvibbene er byttet ut med klassisk lyd, og Surferosa overtrekker ikke lenger sjarmkontoen for å imponere. De har tatt nødvendige grep for fremstå som interessante popaktører også i 2005. Noe undertegnende neppe hadde satt store penger på, hadde noen villet vedde om det for to år siden.

Resultatet er riktig nok bare popmusikk, men det er til gjengjeld sabla solid gjennomført. Hate it or love it!