Randy The Band – Retrospektiv poppunk

Er det noe som er vanskelig å fornekte så er det den ekstremt gode følelsen en får av en velkomponert glad punklåt. Enkle fengende riff, det heftige drivet og det uimotståelige refrenget. Nettopp dette har svenske Randy vært eksperter på de senere år, med Human Atom Bombs fra 2001 som det foreløpige høydepunktet.

I disse dager de ute med sitt sjette album. Randy The Band er en utgivelse som viser et band som går litt tilbake til sine røtter og viser at de har lyttet mye til band som The Clash, The Ramones, Dead Kennedys og faktisk litt Thin Lizzy. Retrosiden er også merkbar i produksjonen.

Den røde tråden er med andre ord fortsatt punk av både det myke og det harde slaget, uten noen gang å miste den fengende poptvisten som har preget Randys musikk i alle år.

Enkelte låter kan bli noe masende. Det er fullt kjør hele veien, vel to minutter i slengen, og når melodiene ikke helt når helt opp så kunne dette ha vært kuttet ned noe. Dette gjelder helst de mer aggressive låtene, hvor tempo går på bekostning av sang.

Likevel hersker det ingen tvil om at Randy er virkelig gode på å lange vanvittig fengende glad poppunk-anthems. Hør bare på bandet oppgjør med feinschmeckerkunst på Better Than Art. Eller på den politiske røde I Raise My Fist, platens beste spor, bygget opp av et uimotståelig refreng.

Åpningssporet Punk Rock High er Randy av god gammelt merke, hvor de både med låt og tekst viser hvor skapet skal stå. Ellers bør også Going Out With The Deadnevnes. Her gjøre bandet ære på syttitallets gode gitarriff.

Randy The Band kunne lett ha trimmet vekk tre-fire låter til fordel for et kortere og mer kompakt album hva kvalitet angår. Likevel er det nok av høydepunkter her til at Randy fortsatt vil være et band å regne med fram til neste korsvei.