Jagged Little Pill Acoustic – Unødvendig kopi fra Alanis
Jagged Little Pill er fremdeles verdens mestselgende debut fra en kvinnelig soloartist. Når man henter den frem fra hyllen og hører igjennom sangene som finnes på den er det som å reise tilbake i tid. Sannsynligvis vil svært mange ha minner tilknyttet enten Ironic, Head Over Feet, Mary Jane eller Hand In My Pocket. Minner fra skoletid, ungdomstid eller en eller annen viktig hendelse i livet. Det er en plate det er vanskelig å ikke ha et forhold til, enten det er godt eller dårlig. Mange av sangene er blitt klassikere.
Derfor føltes det nok naturlig for Alanis Morisette, nå når ti år er gått siden brakdebuten (som i realiteten var hennes tredje album), å på en eller annen måte hylle denne platen som utvilsomt har betydd mye for henne. Hun forteller selv at hun fremfor å bare gi den ut på nytt ville gjøre noe annerledes, nemlig spille den inn en gang til. Bare denne gangen med akustiske instrumenter.
Et heldig biprodukt av denne ideen, ifølge Alanis, var at hun kunne betrakte sangene med perspektiv, samt tilnærme og bearbeide materialet på en annen måte enn den gangen hun gikk i studioet for 15 år siden. Det merkes også på fremførelsene her. Flere av låten synges og spilles med atskillig mer tyngde og modenhet denne gangen, og Alanis’ tidligere varemerke – artikulasjonen og diksjonen, virker nå bearbeidet og forbedret.
Låtmaterialet, og kvaliteten på dette, er det egentlig ikke noen vits i å snakke om her, da kan man lese anmeldelser av originalplaten. For denne platens store problem er at den er omtrent maken til den ”elektriske”. Det er de samme sangene, det er den samme rekkefølgen, det er til og med så godt som det samme coveret. Litt nyere fotografier, og brunhvit fargetone, som for å understreke det akustiske trekket. Sangene er naturligvis arrangert noe annerledes, og enkelte fraseringer gjøres forskjellig fra originalen, men for det meste er det den samme platen.
Og spørsmålet blir da, hvorfor i all verden? Hvis man vil høre disse sangene om igjen, så er den beste kilden å gå til fremdeles originalplaten fra 1995. Her er ikke god nok re-arrangering eller omtolkning til at en akustisk blåkopi holder spenningen oppe. Hadde dette vært en ”unplugged” plate spilt inn live hadde interessen vært en annen, fordi konsertopptak handler om å fange et øyeblikk. Men, hei, den platen finnes allerede.
Hadde vi enda fått noen outtakes, demoversjoner eller annet krydder kunne dette i det minste vært spennende for lyttere utenfor die-hard kjernen til Alanis Morissette. Den eneste lysten dette albumet skaper er dessverre lysten etter å sette på den ”skikkelige” plata. For sangene derfra er fremdeles gode nok, selv om de stammer fra en helt annen periode i vårt og Alanis’ liv.
Og, rekk opp hånden, hvem ventet på en akustisk reinnspilling av Jagged Little Pill? De samme som venter på en akustisk versjon av Ten eller en elektrisk Harvest? Du skal med andre ord være nokså gira på Alanis Morissette for å gidde å kjøpe denne platen. Så kanskje det hadde vært en bedre idé å gi ut en re-issue likevel, Alanis? Kanskje du kunne sett litt på hva Weezer gjorde med The Blue Album?
