Leaving Home – A Norwegian Tribute To The Ramones – Vellykket norsk Ramones-hyllest

Det er skrevet så mye om The Ramones at det her ikke skal sies mer enn at de er blant historiens største og mest innflytelsesrike band, og at det dermed er fullt forståelig at Seafront Studio har stilt seg i spissen for hyllestalbumet Leaving Home – A Norwegian Tribute To The Ramones.

The Ramones begynte gjerne sine konserter med å spille av Ennio Morricones The Good The Bad And The Ugly (fra filmen med samme navn), og kledelig nok åpner da også dette albumet med den nevnte filmmusikklassikeren, her fremført med Los Plantronics.

Første Ramones-låt ut er en miks av minilåten Durango 95 fra Too Tough To Die og åpningssporet på Rocket To Russia, Cretin Hop. Denne kombilåta tolkes av Rampant Dogs til en energisk og Ramones-tro versjon. Det samme kan sies om Hawaii Go Go’s Rockaway Beach, som holder seg enda nærmere originalen.

Amerikanerne i Brunch Of The Living Dead, som i likhet med Ramones har trådt sine spor i CBGBs lokaler i New York, gjør I Don’t Wanna Be Learned. Kanskje omtrent slik forbildene ville ha gjort det 2005 om de hadde kunnet. De har iallfall klart å bevare mye av gløden og energien fra den originale versjonen av låta. Svensknorske Clawfingers versjon av klassikeren The KKK Took My Baby Away tilfører noen nye og mer rockpregede grep, og står tilbake som en finfin tolkning.

Videre blir Something To Belive In et spennende møe mellom Silver og Ramones, med kjente grep fra begge leire,ispedd pianoklimpring og koring. En av de som tar låten sin lengst vekk fra utgangspunktet er Vibeke Saugestad. Hun starter pent og pyntelig før hun trekker i gang sin blanding av småpene og smårufsede versjon av S.L.U.G. Det låter like mye som sekstitallspop som syttitallets punk. Men så fikk da heller ikke S.L.U.G. være med på Rocket To Russia i 1977, men er derimot med som demo-bonusspor på den utvidede versjonen av albumet fra 2001. Mens de fleste på Leaving Home – A Norwegian Tribute To The Ramones er like harde eller hardere enn originalene, står Saugestad for en fin nedtoning av sin låt.

Grand Café kler virkelig å spille Ignorance Is Bliss, mens The Mormones starter med noen norske strofer på sin Now I Wanna Sniff Some Glue. En versjon gjennomført i kledelig kjapp og rett frem punkrock.

Med Mohammed blir det enda hardere. De kompromissløse Horten-rockerne gjør nærmest Pinehead til sin egen på en respektfull måte. Nude Pube Banglers fortsetter der Mohammed slapp, og går hardt til verks i sin tolkning av I Belive In Miracles. Red Harvest pumper videre i vei og fyller Somebody Put Something In My Drink opp med basstrommer og black metal-vokal. Det er ikke så mye å skimte av originalen her, men versjonen fungerer.

Det gjør også Upstrokes’ skitten-rølpete tolkning av Got Alot To Say. Backstreet Girls tar seg deretter av Commando fra Ramones’ andre album Leave Home, som for øvrig også har gitt navn til denne tributeplata. Her hører vi veldig tydelig det originale uttrykket; kjapt, enkelt og bra.

The Feebles’ låt Do You Remember Rock’n’Roll Radio? har med seg både piano og saksofon, mens Shirley’s Temple nøyer seg med den hellige treenighet; bass, trommer og gitar, når de giver løs på selveste I Wanna Be Sedated. Det høres ut som om de har hatt det moro under innspillingen, hvilket også smitter fra høyttalerne.

Mindre moro er det ikke med Groundeds Danny Says. Den energiske og sprekkeferdige vokalen kler oppgaven godt og skaper noen lykkelige punkrock-øyeblikk.

Det andre svenske bidraget kommer fra The Hymans som fremfører Gimme Gimme Shock Treatment til godt og vel godkjent karakter. Noe mindre kan vi ikke si om Casino Steels Beat On The Brat. De lykkes rett og slett bra med deisse klassikerne fra The Ramones’ selvtitulerte debutalbum fra 1976.

The Retardos står for en fin versjon av 1992-låta Poison Heart, mens Neperud går tilbake til debuten og gir oss sin versjon av Loudmouth. Her med et enkelt og litt rufsete punkuttrykk, kledelig nok. Havana Affair fremføres av 10ft. Baby med gitardrevet og frisk punkrock. Amerikanske The Humps er det fjerde og siste utenlandske bidrag og fremfører en rett frem og stødig I Don’t Wanna Go Down To The Basement.

The Colvins er fireogtyvende(!) band ut, og holder intensiteten oppe med Oh, Oh , I Love Her So, som også er hentet fra navneforgjengeren Leave Home. The 3856 og vokalist Angie Tee gir oss mer av nittitallet med Strength To Endure. For øvrig en periode som vel ikke var The Ramones sterkeste. Med Chinese Rock får vi ellers en smakebit fra åttitallet, her servert på en fin måte av The Carburetors.

The Tip Toppers henter sin låt fra et annet tidlig åttitallsalbum, Subterranean Jungle, sporet med det velklingende navnet Everytime I Eat Vegetables It Makes Me Think Of You. Siste band ut er Jack The Stripper og en av The Ramones aller mest kjente låter; Pet Sematry. De roer det ned en hel del, noe som ikke skader etter over sytti minutter med hovedsakelig harde tolkninger, men ikke mer enn at den lar seg gjenkjenne som en Ramones-låt. En fin avslutning på dette norske Ramones-maratonet.

Dette er blitt litt mer enn ”bare” 27 Ramones-kopier, der noen band tar relativt store skritt vekk fra punken i sine tolkninger. Lar du deg skremme av slikt er det synd for deg. Tillater du derimot at folk bruker og leker med arvesølvet, bør du så definitivt sjekke ut Leaving Home – A Norwegian Tribute To The Ramones.

Platen behandler låtene med respekt og resultatet blir dermed bra. I tillegg er dette et spennende møte med en del mindre kjente norske band. Seafront og folket bak produksjonen har også klart å pakke det meste av musikken inn i et kledelig ”ramonsk” lydbilde.

NB! 25. oktober er det releasekonsert for Leaving Home på Rockefeller i Oslo.