Bounty – En kjedelig båttur

Haakon Ellingsen, som de fleste kjenner fra band som The Last James og Gramaphones, har fått med seg en gjeng etablerte musikere med bakgrunn fra band som White Willows, Jaga Jazzist og L.U.N. PÅ denne platen byr han på behagelig, men også tidvis triviell harmonipop med røtter i sekstitallets musikalske uttrykk.

Her diskes det opp med strykere og fløyter og akustiske gitarere over en lav sko, og bringer tankene hen til størrelser som Crosby, Stills & Nash, Moody Blues og selvsagt The Beatles. Det hele er dyktig fremført og Haakon Ellingsen skriver titt og ofte gode låter. Dessverrre blir Bountyen smule kjedelig i lengden.

Det skorter først og fremst en god del på låtskriversiden. Låtene har en tendens til å gli inn i hverandre og tar liksom aldri helt av. Variasjon synes videre å være en mangelvare. De aller fleste sangene rusler avgårde i behagelig tempo uten egentlig å komme i mål. Alt dette skjer i det samme rolige tempoet.

Helt ille er det heldigvis ikke blitt, Det finnes da lyspunkter, spesielt er Hermoineblitt en fin poplåt, og sammen med låter som blant andre The Tidal Wave, redder de Bountyfra det totale haveri.