Intensive Care – Hakket for pregløst
Som erstatning for mange års makker Guy Chambers på låtskriversiden har tidligere Duran Duran-medlem Stephen ”TinTin” Duffy (som hoppet av karusellen før bandet fikk sitt gjennombrudd i 1981, red.anm.) overtatt som Robbie Williams’ låtskriverkompanjong. Det merkes.
Men som det pleier å være når Robbie Williams slipper ny plate, så finnes det også på Intensive Care et knippe låter med garatert klippekort på hitlistene. Helhetlig står det dessverre ikke like godt til med den britiske popstjernen denne gangen.
Albumet blir litt for ujevnt til at det kan karakteriseres som noe annet enn et – i beste fall – middelmådig produkt med enkelte høydepunkter. Eller for å si det på en annen måte: Dette blir aldri direkte dårlig, men heller ikke spesielt spennende. Snarere litt pregløst.
Robbie forsøker å gjøre det beste ut av det i enkelte innslag. Singelen Tripping kan nevnes, og det påfølgende bidraget Make Me Pure er en litt annerledes og litt countrypreget ballade for Williams å være. Også Please Don’t Die, ytterligere en ballade, er i besittelse av kvaliteter som kan gjøre den til en potensiell singel.
Men utover disse stopper det litt opp. Interessen avtar dess lenger ut i platen vi kommer, og det hele virker forholdsvis uengasjerende. Ikke at Robbie har vært verdens mest spennende popartist før heller, men han har i det minste stor sett fungert som en underholder med stor nedslagskraft. Mest fordi han har en karisma og utstråling som lett smitter over på publikum, men også fordi melodiene som ligger i bunn i stor grad har bidratt til opprettholde mannens jevnt over solide posisjon på popstjernehimmelen.
Etter Intensive Care står imidlertid Robbie i fare for å miste litt av grepet han har tviholdt på siden solodebuten Life Thru A Lens dukket opp og overrasket de mest hardbarkne kritikerne for åtte år tilbake. Rett og slett fordi dette albumet mangler litt av den gnisten som har ført ham til toppen.
Det er litt synd, fordi verden trenger popartister som Robbie Williams. Det vil si av den typen som leverer god og tidvis intelligent popmusikk på den kommersielle siden av skalaen. Sånn er det ikke denne gangen. Resultatet blir hakket for svakt til at dette holder helt inn til mål.
