The Ways Of The Past – Sterk indiehardrock
Men ikke minst har låtene til Plywood, tidligere Anders::Plywood, blitt bedre. Til tider mye, mye bedre. Her er det mange godlåter på lager, låter som vokser seg sterkere og sterkere for hver gjennomlytning.
Thomas Eriksen fra El Caco har produsert albumet og nettopp dette bandet dukker fort opp som et referansepunkt. Ikke det at Plywood på noe vis ligner på kompisbandet, men det er flere ting her som kan minne om dem. For eksempel høres vokalist Espen Lie mistenkelig ofte ut som El Cacos Øyvind Osa, og det er mange gitarriff som like gjerne kunne dukket opp på en av deres låter.
Men nok om det. Plywood står på egne ben og serverer knallhard rock som glir over i indieland, for så å gå tilbake til det virkelig tunge. Presist og velspilt er det, og hooksene ligger like gjerne i vokallinjene som i gitarriffene. Likevel fungerer det kanskje aller best når fuzzen skrus på fullt og bandet pøser skikkelig ut.
Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det føles godt med de «hvileskjærene» som trioen legger inn her og der. For ikke samtlige tolv låter på platen er innertiere, men svært mange av dem har godt med kjøtt på bena.
Plywood har et slags distansert lydbilde som gjør at musikken på en side sparker baller så det holder, men som samtidig kan få lytteren til å føle seg litt til tilsidesatt. Det kan være noe med lydbildet som gjør at de ikke har fått helt tak på verden. Men paradoksalt nok er det tross alt lyden som fører til at bandet er seg selv lik.
Oppsummert er The Ways Of The Past et sterkt debutalbum fra en powertrio som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det de har fått til nå. Hvorfor disse gutta ikke er å finne i programmet for by:Larm i februar er et lite mysterium.