Cost – Stillferdig følelsesutbrudd
Musikken til Patrick Phelan er en enkel og ærlig presentasjon av en atmosfærisk, melankolsk visdom. Både musikalsk og litterært.
Om man leter etter musikalske referanser finner man spor av forsiktig The Verve, noe Nick Drake og tidlig The Smiths, samt Minus Story fra det samme plateselskapet, Jagjaguwar. Og likte du det Al DeLoner fra Midnight Choir gjorde på soloalbumet sitt i fjor, er Cost en plate som bør sjekkes ut. Det musikalske uttrykket er litt annerledes, men intensiteten er den samme.
Platens tredje spor, Ruin, er en fem minutters lang musikalsk perle som starter helt i det stille og bygger seg opp mot et klimaks som aldri helt når å fullbyrdes. Låten kan minne om en musikalsk versjon av en David Lynch-film. Med andre ord; intenst og spennende – på en annerledes måte.
Den stillferdige Sails Descending er et annet godt eksempel på Phelans heldige hånd med musikken. Det er en meget avdempet sak ledet av hovedpersonen selv på vokal og gitar, og som får det lille ekstra gjennom en fiolin som brukes ukonvensjonelt og en meget forsiktig anvending av keyboardet.
Sammen med tekstens temaskifte, fra en oppramsing av ting som ikke er til et knippe håpefulle ønsker og forklaringer, blir dette en nærmest perfeksjonert versjon av musikalsk stillhet. Meditativt og aldri kjedelig.
Et annet høydepunkt er Through The Bedroom Wall, fortsatt dempet, men med masser av intensitet og nerve. For øvrig en låt som byr på overraskelser og musikalske endringer som ender opp i noe som minner om en fuzz-solo på den elektriske gitaren.
En så stillferdig sak som Cost trenger slike oppbrekkinger for å holde på konsentrasjonen. Patrick Phelan lykkes til det fulle med å holde tak i lytteren, ikke minst om man av den sorten som er tekstorientert.
