We’re Already There – Retroindie med gullkorn

Det er hele fire år siden amerikanske Mazarin kom med sitt forrige album A Tall Tale Storyline. To og et halvt år med bandpause og to år med låtproduksjon har gått når de nå altså er tilbake med en ny fullengder.

Ettersom det har tatt et par år å lage dette albumet er det ikke rart at den virker veldig gjennomtenkt. Mazarin med frontmann Quentin Stoltzfus i spissen har i tillegg fått hjelp av en rekke musikere. Deriblant finner vi Don Devore fra The Icorus Line og Walter Martin fra The Walkmen. Mazarin er også i skrivende stund på turné med sistnevnte band.

Låta The New American Apathy åpner albumet med heidundrende skingrende bjelling, og det lønner å ikke la seg irritere av bjelleklang for den fortsetter hele låten gjennom. Dette er for øvrig et av albumets beste spor selv om den i grunnen egentlig ikke har noen spesiell bra låtmessig utvikling. Den setter likevel en god standard for dette albumet som i det fulle og hele inneholder lette, ledige rockelåter av kjent format.

Retrorock-preget er en gjenganger på coveret så vel som i låtmaterialet, men når de kjører på med fuzz og trommemaskin så tar albumet endelig en herlig vending mot shoegazing, støy og tidlig nittitalls fuzz-gitarer. I tillegg har de med albumets to beste spor Louise og Another One Goes By et par låter som fort kunne vært materiale Jeff Mangum og Neutral Milk Hotel ville vurdert å hatt på In The Aeroplane Over The Sea.

Låtene sitter overraskende umiddelbart, men de forsvinner påfallende fort igjen. Så etter å ha hørt gjennom albumet noen runder er forklaringen ganske åpenlys. Det har blitt lånt og stjålet til den store gullmedalje, og følelsen man sitter igjen med er at man rett og slett har hørt det før. Dette er altså et album som trist nok, til tross for noen verdige og gode høydepunkt, vokser seg kjedelig i stedet for å vokse seg legendarisk.