Ballad Of The Broken Seas – Fløyel og whisky

Isobel Campbells røst (og cello) er til vanlig å høre i skotske Belle & Sebastian, mens Mark Lanegan – tidligere frontmann i Screaming Trees – tjener til livets opphold i amerikanske Queens Of The Stone Age.

De skal ha møttes da QOTSA spilte i Skottland. Det førte til at de begynte å sende låtskisser og låter – hvorav de fleste er skrevet av Campbell – til hverandre over nettet mellom Glasgow og Los Angeles. Det endte i skiva Ballad Of The Broken Seas.

Tittelen er passende. Dette er nemlig melankolsk folkamericanablues hvor lys og mørke leker mellom akkordene. Lanegans stemme er ru, mørk og whiskyherjet, og kler hans rolle som brumlende, mumlende mørkemann. Campbells stemme er lys, gjennomskinnelig og skjør, og gjør henne til en tilsynelatende uskyldig engel som leker seg med de slemme gutta.

”I won’t say that I love you, I won’t say I’ll be true… there’s a crimson bird flying when I go down on you” synger hun i låten (Do You Wanna) Come Walk With Me?.

Paret representerer det klassiske møtet mellom det maskuline og feminine i musikken – slik vi har sett beslektede musikalske par som Brigitte Bardot / Serge Gainsbourg – Nick Cave / Kylie Minogue – Mick Harvey / Anita Lane og Nancy og Lee Hazlewood.

Kontrasten mellom Campbell og Lanegan fungerer overraskende godt. Som duettplate er dette et vellykket prosjekt. Best er paret når de legger litt tyngde og kraft i låtene, som på besnærende Honey Child What Can I Do og mektige The False Husband. Den noe lysere Saturday’s Gone er heller ikke ueffen. Singelen Ramblin Man, en Hank Williams-cover fra 1955, er mørk og lett suggererende.

Ikke alt skinner like sterkt. It’s Hard To Kill A Bad Thing er vanskelig å få tak på selv etter mange gjennomhøringer. Dusty Wreath fremstår også som anonym og tildels svak.

Alt i alt er dette likevel en tillitvekkende plate som vokser for hver lytt. Vi ser frem til den bebudede oppfølgeren Milk White Sheets, som skal komme senere i år.