Wolves – Nydelig indiepop-debut
Kvintetten i My Latest Novel er historien om en gjeng venner og kollegaer som fant ut at de skulle mekke god popmusikk. Skottene besøkte Oslo i starten av februar, og er nå ute med sitt debutalbum Wolves.
My Latest Novel har blitt sammenlignet med landsmennene i Belle & Sebastian, og det kan være forståelig. Selv om de har en fot i denne folk-tradisjonen, så er det også svært forståelig at de selv setter opp referanser som Sigur Rós og Mogwai. Markant bruk av cello og dynamiske instrumentalpartier utgjør de fire første minuttene av åpningssporet Ghost In The Gutter. Dette gjør at tankene rett og slett svever mot en slags lo-fi postrock. Når denne låten nærmer seg slutten, sitter man tilbake og higer etter pusten. I alle fall billedlig.
Samtlige av låtene på Wolves er på hver sin måte rett og slett utrolig bra. «Crash my plastic lego man! » ropes det av et fantastisk barnekor på Learning Lego. Og nei, barnekor er tydeligvis ikke et oppbrukt virkemiddel enda. Den øvrige koringen som er brukt på albumet, er også veldig bra. Det er akkurat passe mye baba-ba, som egentlig fungerer mer som et instrumentalt innslag. På instrumentsiden er det, i tillegg til markante strykere, bruk av bjeller, piano, plystring, klapping, xylofon og perkusjon. Klassisk indiepop, med andre ord. Den upolerte skotske aksenten til bandmedlemme blir også herlig fremtredende på The Job Mr. Kurtz Done. Spesielt synlig er dette på denne låta, i og med at den starter med tale. Genialt.
Det er ikke bare musikalsk veldig vakkert dette. Vi har også å gjøre med fantastiske tekster og låttitler. Låtene er som små historier, og det er sjelden man sitter og lytter med så mye fryd og engasjement til tekstene, som man gjør her. Blant annet er førstesingelen Sister Sneaker Sister Soul rett og slett utrolig nydelig. Den er nedstrippet til å begynne med, men den bygger seg opp med intense strykere, før den toppes med den skjøreste vokal. Selv om den er på en hårfin grense til å bli sukkersøt, har gruppen så mye selvinnsikt, særpreg og attityde, at den ikke faller i gjørma med mengden überpretensiøse og pompøse pop-band.
Albumet er variert uten å bli frustrerende, og gjennomført uten å bli kjedelig. Nok et eksempel på låtvariasjonen, er når de uler «When we were wolves» over et heidundrende tromme-tema på låten When We Where Wolves. Lekkert!
Når det eneste som er å utsette på Wolves er coveret, så sier det sitt. Dette viser at de ikke pakker seg selv inn i overflatisk coverdesign, men lar musikken tale for seg for selv. My Latest Novel har rett og slett gitt ut et album med noen helt enestående øyeblikk. Et album som ganske sikkert kommer til å stå igjen som et av de beste fra 2006.
