Loud Enough To Raise The Dead – Stabile tøffinger

Med sitt andre album, Loud Enough To Raise The Dead, er altså The Carburetors tilbake på banen. Men det blir feil å si at de utviklet seg nevneverdig siden sist.

Selv om coveret skulle tilsi at de har hørt den del på garasjerocksamleserien Back From The Grave, er det ikke akkurat garasjerock som står på menyen denne gang heller. Det er det klassisk machorock som er tingen, og følgelig er nøkkelingredienser damer, flammer, biler, lovbrudd og brunstige riff, på plass. Denne gjengen lever for og av svulmende riffkaskader og brylkrem i håret, og de trekker rock’n’roll- mytologien så langt at det er på kanten til å bli overkill.

Men kjøper man argumenter som at det enkle ofte er det beste, eller at det er tungvint å finne opp kruttet hver gang man skal i strid, så kan du komme til å kjøpe pakkedealen Loud Enough To Raise The Dead. For det er utvilsomt noen grådig gode øyeblikk her.

For eksempel førstesingelen Rock’n’Roll Forever. En råharry sing-a-long-låt, som fanger essensen av bandet på de nesten fire minuttene den varer. Skittent, ukomplisert og tøff rock’n’roll, laget for menn som liker å tro at de har baller av betong. Andre flotte spor som det er verdt å merke seg, er Motörhead-kicket Crank It Up, billåta Fast Lane og partystomperen Rock’n’Roll Is King . Det er ikke store variasjonen i låtene, men det er likevel noe ubestemmelig fornøyelig ved platen. Den forandrer ingenting, den bare rocker og ruller på en barsk og underholdende måte.

Hovedankepunktet er at man blir fullstendig utslitt i hodet av å høre på Loud Enough To Raise The Dead over lengre perioder av gangen. Det er fullt øs fra første stund, og det finnes ikke et sekund med ly å spore opp i alt ståket. Skal du derfor få ordentlig utbytte av albumet, er du nødt til å være opplagt og klar for øs-pøs. Det svekker neppe opplevelsen å være skikkelig beruset heller, for å si det på den måten…