All The Way Up – Kjedelig all the way

Den selvtitulerte debutalbumet fra The Colors Turned Red høstet mange gode lovord i 1988, og de ble utropt av mange til popens mestre her på berget. Hvordan har så disse 18 årene fart med Haugesunderne? Er dette noe som har vært verdt å vente på? Svaret er beklageligvis et definitivt nei.

Denne anmelderen har ikke den forrige platen til bandet, men håper for norsk pop og rock sin del at det er tatt noen kvantesprang fra åttitallet. Denne platen er så til de grader kjedelig og patetisk, at en kan lure på om noen i det hele tatt gidder å gi det ut?

En del av låtene klinger for så vidt bra, og feelingen fra seksti talletes beatpop er der. Men det stopper også der. Tekstene er så banale at man kjenner rødmen i kinnene komme smygende.

Når The Colors Turned Red i tilegg fremføre sine låter så si uten språkfølelse blir resultatet bare pinlig og platt. Den engelske diksjonen understreker dette. Skal man synge på engelsk, så bør man beherske språket.

Hvis dette skal være glad feelgood-pop, så virker den ikke på undertegnede. Dette er derimot en utgivelse med musikk til å bli sur av.

Jeg håper gruppen bruker like lang tid på neste plate, altså i 2024. Og da er forhåpentligvis engelsken hakket bedre…