The Drips – Intenst og godt

11 låter. 26 minutter. Et helvetes leven. Høres dette ut som noe du kunne like? Da må du hilse på sideprosjektet til The Bronx-gutta Matt Caughthran (vokal) og Joby J. Ford (gitar), The Drips. For de to har, sammen med blant andre Tony Belivaqua fra The Distillers, lappet sammen en plate som rocker noe så inn i granskauen hardt. Ja, det er nesten så man må børste støvet av kraftuttrykk som grisehardt, da dette er en plate som spiller på alle de riktige strengene – på en og samme gang.

Det er som du skulle sette MC5, The Sonics og The Who sammen i et studio, med en topp opplagt Keith Moon bak trommesettet, og bedt dem om å lage popmusikk. Popmusikk blir det selvfølgelig, men på en skitten, voldelig og trassig måte.

Caughthrans vokal svaier rundt i lydbildet, og gjør det nesten for lett for resten av bandet å diske opp med lekkerbiskenpartier. Som en kyssning av Rob Tyner og Gerry Roslie kauker han ut den ene halsbrekkende vokalprestasjonen etter den andre, og gir klar beskjed om at det er han som bestemmer på denne bandskuta. Han gjør kort og godt krav på rollen som sjef, en rolle han så til de grader fyller. Har man først en så ekstremt kul vokalist som denne herremannen på laget, er suksessen mer eller mindre sikret.

Og da har vi ikke engang nevnt riffene det er ryddet plass til på denne kraftpakken av en debutplate. Herregud, hvilke riff! Tjukke og gode ligger de over låtene og lager energibomber av dem.

Melodier som Broken, Tripplets, M.I.L.K, Wasted Time, All Kids – Dead, Fountains og 16,16,SIX er så brennheite rock ’n’ roll-låter, at det er direkte barnslig å ikke like dem. Å prøve å forklare hvor intens denne platen er, er egentlig dødfødt. Ta derfor på deg jakke og sko, og løp ned til nærmeste platepusher som kan finne på å føre denne førstereislangspilleren, slik at du kan oppleve lurvelevenet selv. Et rocksjokk har sjeldent vært klarere enn i dette tilfellet.