Just Quit Trying – Morbid entusiasme
Livet er kjipt i Cumshots-land. Kanskje er det bein- arm og kragebeinsbruddene bandmedlemmene har pådratt seg på turné som svir, eller angsten for å ikke levere etter Alarmprisnominerte Norwegian Jesus. Metalvridningen og den altomfattende sinnadepresjonen på Just Quit Trying har uansett virket til bandets fordel. Resultatet er suggererende, upretensiøs og sjangerutro metal.
På det nye albumet har The Cumshots tatt et skritt vekk fra mer hard core-influerte Norwegian Jesus til fordel for et fyldigere, mer episk lydbilde, uten at de setter noen stopper for emo-tendenser og skranglepunkpartier. Resultatet har blitt en kompromissløs plate som kan føles noe repetiv, mens som først og fremst lykkes med god driv, gode melodier og skummelt nok, smittende aggresjon. The Cumshots har ikke ansvar noe sted.
Det demonstreres med passende sjangerblanding. Flere av sangene, som Vomitory, I Drink Alone og Praying For Cancer forkynner en pervertert form for hjerte og smerte, med en fot plantet i emo-land, bare hardnet til av Schaus karakteristiske snerrevokal. Låta Punchdrunk On Death lykkes med innslag av pianospill som gir en stemningsskapende kontrast, mens akustisk gitar skaper tilsvarende effekt på Black Silence, hvor Schau og co er tilbake i hard core-form. Bitter Erection er et melodisk høydepunkt på albumet. Freddie Tennessees gitarriff og – soloer er forøvrig alltid passende.
Noe av styrken til Just Quit Trying ligger ironisk nok i tekstene, som på mest mulig selvinnsmigrende og politisk ukorrekte måte formidler at livet er dritt, til det bikker over i ren parodi, og lenger enn det. «I Was Born A Dying Man (…) When Hell Is The Promised Land, Why Waste Time With A Master Plan» fra Bitter Erection er et eksempel på at Schau hverken legger poetiske ambisjoner eller fingra imellom. Har man det kjipt, er det kjipt.
Totalopplevelsen av Just Quit Trying er suggererende og konsekvent. Cumshots ufravikelige tro på at livet er et helvete er en solid plattform for å lage metal, men den morbide tut-og-kjør-strategien blir litt tørr og lite innovativ i lengden. Det hindrer Just Quit Trying i å føles som en fulltreffer. Skal man gå løs på leiligheten sin, deppe på en usentimental måte eller bare headbange, er denne gull.
