P – Brukbart nok

Den svenske hip-hoperen Petter har slitt med koke opp skikkelige post-Mitt Sjätte Sinne-høydepunkter. Det har for det meste vært fine enkeltøyeblikk, spredt rundt om på album som ikke akkurat har brutt barrierer. Jevnt over ganske middelmådig, er den mest dekkende beskrivelsen av den munnrappe artistens løpebane etter førstereisplaten.

Ronin fra 2004 viste en artist som var over den kreative middagshøyden, og som safet seg inn ved å bruke et knippe glitrende gjesteartister. Ikke kjempebra, ikke überkleint, men greit nok til å kunne ha fungert som en brukbar sorti, dersom det ble det siste vi hørte fra denne kanten.

Men Petter hadde tydeligvis ikke tenkt Ronin som et punktum, da han er tilbake med nok en plate, P. En skive som mer enn noen gang i tidligere i Petters karriere, sikter seg inn mot storbyens dansegulv. Låter som Det Går Bra Nu, Tête A Tête, Grannen E Vild, hoderisteren Eller? roper så kraftig ”KOM OG DANS!!” at det blir påtatt. Riktig nok henter han frem gamle fortellerteknikker på Kicka Tilbaks, Resymén og Känn Kärlek, men følelsen av at dansefeberen har gått til hodet på Petter, gir seg likevel ikke. Det fungerer delvis, men aller mest føles det en kriseløsning for å fylle opp lommeboken, snarere enn en genuin kjærlighetserklæring til hip hop som uttrykk.

Selv om låta Storstadsidyll, med smurferefrengsampel og det hele er dørgende kjedelig, og bonuslåtremiksen av Det Går Bra Nu (med Fabolous som gjeste-MC) hørtes ut som en forkastet gangsterraplåt fra midten av 1990-tallet, er stygg, haler han i land albumet med en viss verdighet. Han er ikke lenger Skandinavias mest spennende rimsmed, og han har utvilsomt allerede levert sine beste studiostunder. Men P er likevel et album som fungerer i korte glimt, slik at Petter unngår å brekke artistryggen denne gang også.