De gamle er noen ganger eldst

(Rjukan Rockfestival, Rjukanhuset, Rjukan – fredag 2. juni 2006)
Foto: Frode Jørum

I seg selv er det imponerende med en egen festival på et såpass lite sted som Rjukan, men med et program som inkluderer bl.a. Saxon, Slade, Briskeby, Ravi & Dj Løv, DePress og BigBang så blir man også litt nysgjerrig. Som gamle heavy metal-fans var det klart at det var fredagen som ble viktigst for oss, med både Saxon og Slade på plakaten.

Cables
Kl. 21:00
Men det var jentene i oslobandet Cables som fikk æren av å åpne ballet. Vi stilte med forholdsvis blanke ark og derfor var det opptil jentene selv å overbevise oss, noe de også klarte på sjarmerende og selvsikkert vis. Som utøvere av det man etterhvert kan si har blitt en typisk oslosjanger, nemlig smårølpete garasjepunkrock, så var det ikke vanskelig å verken se eller høre at Cables visste hva de holdt på med. Jentene har brukt mye tid i øvingslokalet og ikke minst opplevd å stå foran siklende og fulle mannfolk før, så det var både med musikalsk og visuell overbevisning kvartetten leverte varene fredag kveld.

Det uten at mange av låtene sitter igjen som veldig minneverdige i ettertid. Men det skal også den generelt svært dårlige lyden få ta sin del av skylden for. Det var tydelig at det unge bandet ikke akkurat sto på toppen av plakaten og dermed fikk sin lyd stilt deretter. Men for oss sto de likevel igjen som et hyggelig bekjentskap, ikke minst på grunn av viljen til å både posere, spille gitar bak hodet og smile flørtende til publikum. Som band skal man levere en pakke som ikke bare består av musikken, og der stiller Cables ferdigpakket.

Saxon
Kl. 22:30
Så ble klokka 22.30 og endelig sto bandet vi egentlig var der for å se, Saxon, på scenen. Anført av den evigunge gamlingen Bill Byford og det andre opprinnelig medlemmet, Paul Quinn, slo Lionheart fra albumet med samme navn (2004) i mot oss med stor kraft. Til tross for den lille salen Rjukanhuset kunne by på, var det ikke fullt i lokalet, men likevel sto jubelen i taket. Godt voksne menn med originalkassettene i hendene hylte som våryre guttunger, for nå sto barndommens helter på scenen!

Vel er gjennomsnittsalderen til disse gutta skremmende høy, men energien og spillegleden på scenen fredag sto ikke tilbake for noen vi har sett av yngre årganger band. Byford & Co beviste med letthet at nevnte Lionheart ikke var en siste krampetrekning fra et band på vei inn i historiebøkene. Saxon rocket nemlig hardt!!! Bandet virket sultne og på hugget, og deres «unge» bassist Nibbs Carters ville fremtreden sto i god kontrast til veteranen Quinns rolige og beherskede soloarbeid. 57 år gamle Bill Byford har imponerende nok fortsatt en av metalens flotteste stemmer og har suveren kontroll på sitt publikum der han drar med seg hver eneste en i salen.

Klassikere som Heavy Metal Thunder, Rough And Ready, The Eagle Has Landed og gjennombruddslåta Wheels Of Steel ble mottatt med stor varme av publikum, mens en nyere låt som Witchfind General også ble omfavnet. Vi fikk ikke med oss at låter som Denim And Leather, Ride Like The Wind eller 747 (Strangers In The Night) ble fremført, men det gjorde likevel ingenting.

Saxon innfridde på alle tenkelige vis og det er nesten litt skammelig at et så bra band som dette spiller på en såpass liten festival. Samtidig som det er fantastisk for Rjukan Rockfestival og for de som fikk oppleve de. Ikke minst fordi et band som Iron Maiden, som Saxon sloss om verdenshegemoniet med på begynnelsen av åttitallet, fortsatt er gigantiske. Men bandet reiser ennå rundt i hele verden og spiller på store og små festivaler, er klare med et livealbum i disse dager og kommer med DVD til høsten, så viljen til å fortsatt spille musikken de elsker ser ingen ut til å kunne ta fra dem. Intet mindre enn en herlig konsert fra et band som var med på å starte en egen sjanger. Og ikke minst veldig inspirerende å se at gamle rockestjerner ikke trenger å bli bitre og opphengt i gamle bragder. Det gir håp for alle aspirerende rockestjerner.

Slade
Kl. 00:30
VI stilte oss litt mer tvilende til om Slade kunne innfri på samme vis, og våre mistanker ble dessverre raskt innfridd. Med åpningslåta Lock Up Your Daughters, en av bandets comebackhits fra tidlig åttitall, prøvde bandet på å sette standarden for kvelden. Noe de nok også gjorde, men ikke på det vis man skulle ønske. Grooven var fullstendig fraværende og det som kunne være av sjarm, gjennom den lille og rare originalgitaristen Dave Hill, ble rett og slett borte gjennom bandets ufrivillig komiske fremtoning. Det andre originalmedlemmets, Don Hill, trommer var totalt borte i lydbildet (orket han ikke å slå hardere?) og det var for det meste bassen til den noe ekle John Berry (i verdens styggeste leopardskjorte!) som hørtes ut i salen. Den forholdsvis nye vokalisten Mal McNulty var anonymiteten selv og var såvisst ingen Noddy Holder (originalvokalist).

Ikke overraskende var det nå godt voksne publikummet med på notene til en schläger som Far Far Away, men for oss som var noenlunde edrue i salen, så ble Slade stående igjen som en levende vits av seg selv. Som et Smokie med vrengen skrudd opp. Ja, så ille var det faktisk.

Kvelden oppsummert ble en rar lapskaus, med de unge, søte og sultne Cables fulgt opp av de like sultne gamlingene i Saxon og deretter ødelagt av Slade som i motsetning til sine landsmenn bare prøvde å surfe på gamle bragder.

Men heia entusiastene i Rjukan Rockforum som klarer å stelle i stand et slikt arrangement. Det står det respekt av.