Ta-Dah – Danseglade søstre som ikke vil danse

Allerede med debuten Scissor Sisters fra 2004 viste Scissor Sisters seg som et band med stor nedslagskraft. Ikke minst oppnådde de oppmerksomhet med sin sprelske og delikate danseversjon av Pink Floyd-balladen Comfortably Numb. Pink Floyd-fansen hatet den, men enda flere la sin elsk på de liberale amerikanerne.

Med Ta-Dah er de altså tilbake med et knippe minst like iørefallende og catchy låter – som skapt for dansegulvet – og da kanskje med en spesiell appell til homsediskoteker verden rundt (tygg litt på albumtittelen). Men gruppens musikalske uttrykk fungerer utmerket også på egen hånd, helt uten at dette trekker ned for noe som helst når det gjelder Scissor Sisters’ teft for usedvanlig gode melodilinjer.

På singelsporet og megahiten I Don’t Feel Like Dancin’ har de fått hjelp av selveste Elton John, som både medkomponist og på piano, dog uten at det kommer alt for tydelig frem i den Bee Gees-discoaktige låten. På She’s My Man kommer referansene til nettopp Elton John betraktelig tydeligere frem, og da spesielt med tanke på mannens åttitalsslager I’m Still Standing. Sporet gir en tilsvarende følelse som bandet fikk til med hitsingelen Laura fra debuten, som på sin side fremsto som en moderne utgave av Dolly Partons 9 To 5.

Et av albumets mest iørefallende bidrag er Lights, som garantert kommer til å lande som enda en monsterhit fra saksesøstrene. Til og med i balladen Land Of A Thousand Words byr søstrene på en oppskrift som treffer.

Den godeste Elton John bidrar like mye i Intermission som i nevnte She’s My Man, mens det ikke hersker tvil om hvem Paul McCartney er tilegnet. Platas øvrige ti spor er for øvrig alle bandets egne låter. I tillegg til å servere dansbar pop av ypperste klasse, ligger det nemlig en stødig låtskrivertradisjon i bunn på mer eller mindre samtlige spor på dette albumet.

Som nevnt er dette et gjennomført album som garantert kommer til å trekke folk ut på dansegulvene høsten, og videre i lang tid fremover. Det som imidlertid trekker litt ned, er gruppens tilsynelatende trang til å overdosere skrullefaktoren, noe som kommer overtydelig frem i litt for mange spor her.

Oppsummert er Ta-Dah likevel en feiende flott plate som det er umulig å forholde seg likegyldig til. Anbefales!