Amputechture – Massive marsmenn

Som på debuten De-Loused In The Comatorium (2003) og oppfølgeren Frances The Mute (2005), inviterer The Mars Volta lytterne inn i sitt univers av lange og massive låter med minst en fot trygt plassert i progrocken. Dog uten at musikken bærer preg av uendelige instrumentalsoloer uten mål og mening.

Gjennom Amputechture tar The Mars Volta oss med videre inn i sin musikalske sfære og passer hele tiden på at vi ikke faller av underveis. Låtene er konstruert på en fiffig måte, hvor det veksles effektivt mellom høye topper og dype daler. De vokale partiene er med på å underbygge de tilsynelatende målrettede låtene, og skiftingen mellom engelske og spanske tekstlinjer gjør også sitt til at reisen blir spennende fra begynnelse til slutt. Nesten som å dra på interrail altså…

Når det er sagt, er det ikke å komme forbi at The Mars Voltas to tidligere album begge fremsto som hakket mer gjennomførte enn Amputechture. Dette til tross for at Omar Rodriguez-Lopez og Cedric Bixler-Zavala – kjernen i bandet – er tro mot sitt etter hvert så etablerte uttrykk.

Og som på det vi har hørt fra duoen tidligere, har de heller ikke på denne platen falt for fristelsen å lage iørefallende og radiovennlige melodier for å nå ut til et bredere publikum. Det nærmeste vi kommer er Vermicide på fire minutter og 14 sekunder, som i likhet med The Widow fra forgjengeren har et visst potensiale til å kunne nå hitlistene på egen hånd.

The Mars Volta overrasket stort med å innta førsteplassen på VG-listen med sin forrige albumutgivelse etter første uke i salg. Om de tangerer den bragden med Amputechture er høyst usikkert, men at gruppen vil fortsette å spille for fulle hus også etter dette er det ingen tvil om. De har snarere styrket sin posisjon på det området.

Konkludert er Amputechture en stødig og god utgivelse, men altså ikke en ny innertier fra marsmennene.