Histamin – Helheten mangler

My Midnight Creeps er tilbake med nytt album. Som forrige gang er det Robert Burås (vokal, gitar, harmonika, recorder-fløyte), eller Bobby Cage Hill som han kaller seg her, og Alex Kloster-Jensen (gitar, backingvokal, perkusjon), fra henholdsvis Madrugada og Ricochets som er sjefene på bandskuta. Resten av bandet er besatt av Dag Stiberg (saksofon), Behzad Farazollahi (trommer og perkusjon), Raymond Jensen (bass og backingvokal) og Anders Möller (perkusjon og trommer).

Som på den selvtitulerte albumdebuten, er det rock’n’roll som er temaet på Histamin. Bekmørk, tung og bredbent rock’n’roll. Det vil si en avlegger av musikk vi kjenner og liker fra band som The Stooges, The Oblivions og The Cramps. Det er med andre ord verken inspirasjonskilder eller ferdigheter som stopper My Midnight Creeps og Histamin i å innfri.

Det som hindrer Histamin i å overbevise, er at bandet holder igjen på låtene som sparker skikkelig fra seg. For dethersker ingen tvil over hode om at My Midnight Creep er best når de øser på og rocker knallhardt ut. Det vil si når de henter det beste fra Ricochets og Madrugada, og forener dette i en deilig rocksmørje.

Dette er noe de gjør på låter som Shakin’ Off My Demons, Violet, I Don’t Need You, Speaking In Tongues og Shot By The Blues. På disse bidragene blir vi presentert for det voldsomme kreftene som bor i gitarene til Kloster-Jensen og Burås, og vi ser hva de kan avstedkomme – bare de blir brukt riktig.

Men nå rommer Histamin seks spor til. Og blant disse låtene finner vi materiale som ikke på langt nær er like kvasse som de overnevnte melodiene. Så snart My Midnight Creeps slakker på tempoet, som de blant annet gjør på Don’t Let Em Bring You Down, Love Is Gone og I’ll Let The Light Shine On You skjer det noe med dynamikken. Det blir trettere, mindre engasjerende og mindre tøft å høre på Histamin. My Midnight Creeps klarer ganske enkelt ikke å få det til å frese av de roligere innslagene.

Selv om forutseningene ligger til rett for at My Midnight Creeps kan være nasjonens beste og mest hardtslående rockband, har de hittil ikke klart å få det skikkelig til i langspillerformatet. Histamin viser i så måte et band som vil gjøre lurt i å rendyrke det er de er beste på, nemlig tung, men kvikk rett-på-sak-rock’n’roll. Det er først da de kan bli best.