Pocket Symphony – Enda lettere luft

Pocket Symphony åpner på tradisjonelt Air-vis med Space Maker, et spor som fører oss tilbake til den snart ni år gamle debuten Moon Safari. I det hele tatt kan det føles som om Jean-Benoît Dunckel og Nicolas Godin på sitt nye album har rykket tilbake til start, og forsøkt å finne tilbake til den magiske formelen som gjorde dem til superstjerner mot slutten av forrige århundre.

Når det er sagt, så er ikke det nødvendigvis en formel som fungerer like godt i 2007 som i 1998. Franskmennenes sofistikerte taffel-pop er riktig nok like behagelig å lytte til som tidligere, men langt fra like spennende som den gang da. Det skyldes blant annet at det franske vidunderet verken kan karakteriseres som nytenkende eller utfordrende lenger, noe som gjør det vanskelig å la seg begeistre i like stor grad som før.

At de har fått med seg en veteran som Jarvis Cocker på One Hell Of A Party ser fint ut på papiret, men den tidligere Pulp-vokalisten tilfører egentlig ikke Air så fryktelig mye mer enn en halvslapp vokal som de sannsynligvis kunne gjort like interessant på egenhånd.

Videre er låtene heller ikke av et kaliber som vil få noen til å hoppe i stolen av begeistring. Vi har liksom hørt det meste her før, og da har det vært enklere å la seg forføre som lytter. Bidragene på Pocket Symphony glir nærmest ubemerket over i hverandre, helt uten at noen av dem skiller seg nevneverdig ut – verken i den ene eller den andre retningen.

Helhetsinntrykket er at dette er en forholdsvis stillestående plate som ikke er i stand til å sette seg på samme måte som tidligere utgivelser fra duoen, og da tenker vi spesielt på debuten Moon Safari. Pocket Symphony står tilbake som en light-utgave av nettopp denne: Lett og luftig, men i fare for å forsvinne opp i det blå uten at noen bryr seg nevneverdig for å hente den tilbake. Eller for å si det på en annen måte: Hvis Moon Safari var fylt med luft, så må Pocket Symphony være fylt med helium.