Oberoende Framkallande – Tam Timbuktu

En dag før jul sitter du i snekkerbua. Du har funnet ut at du skal spikke frem julegave i dette året. Du har kjøpt inn rikelig med materiale å spikke ut i fra, og sløydkniven er skarp. Du og sløydkniven er en ustoppelig kombo en stund. Men etter at du har spikket frem fire veldig fine figurer, begynner det å gå alvorlig på tverke å på figur nummer fem. Sløydkniven begynner å bli sløv, og du klarer ikke å få til de lekre detaljene som du en gang klarte. Kantene blir butte, og særpreget forsvinner fra figuren jo mer du spikker.

Figuren forteller ganske enkelt at du har jobbet for lenge med en kniv som ikke egnet seg mer til spikking. Men hva skal du gjøre? Alle forventer jo å få gaver til jul, så du må bare gjøre det beste ut av det. Du kan ikke gjøre annet enn å pakke den inn, og håpe på at ingen merker at dette ikke er det beste du har gjort.

Den svenske hip hop-kongen Timbuktu er en hitsnekker, og han har gjennom fire album spikket ut en imponerende katalog med nettopp hits. Det toppet seg på forrigeskiva, Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø, som var en sammenhengende fest.

At oppfølgerskiva Oberoende Framkallande er såpass blek, er derfor skuffende. Timbuktu bruker mange av de samme grepene som på Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø, og blandingen av hip hop, salsa, soul og pop fungerer til en viss grad denne gangen også. Men likevel er ingen av bidragene på denne skiva like gode som noen av låtene på Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø.

Lasternas, Bra, Bra, Lika Barn Avvika Bäst Del 2, Amors Picka Del 1 og Känn Pepp (OBFK) er fornøyelig lytting. Men det resterende låtmaterialet minner mest om summen av en hurten og sturten-studiosession for å få frem nok låter til en langspiller. Tempoet, de stadige overraskelsene og ikke minst den voldsomme gleden som har preget tidligere Timbuktu-utgivelser, kommer altfor sjelden til overflaten denne gang.

Det føles som om Timbuktu har spikket med en sløv sløydkniv på et låtmateriale som i utgangspunktet ikke var all verden. Resultatet er en småpen og småfengende pop-hop-plate, som på ingen måte klarer å svare forventningene. Som om suksessen fra forrige gang, kombinert med masing fra plateselskap og fans om å få nytt materiale å respektivt selge og digge, har gitt Timbuktu prestasjonsangst.

Oberoende Framkallande er helt greit tilvekst til Timbuktu-katalogen, men den er milevis unna å være blant hans beste utgivelser.