Year Zero – Nedtonet digitalstøy

Nine Inch Nails’ etter hvert betydelige fanskare får seg nok et sjokk når hovedmann Trent Reznor har et nytt produkt klart bare to år etter forrige opus, With Teeth. Vi snakker tross alt om en mann som har holdt på i tett oppunder tjue år, og bare har fem album på samvittigheten før denne (selv om Broken (1990) strengt tatt var en EP). Reznor har alltid hatt en umiskjennelig teft for hooks og gode melodier som flettes inn i et massivt sansesjokk av digital støy.

For Year Zero tar Reznor i bruk et klassisk trekk i rockehistorien – konseptalbumet. Vi er i år 2022. Verden er på bristepunktet, – kulturelt, økonomisk, spirituelt og økologisk. Behovet for en ny start trenger seg på – Year Zero. Med sedvanlige intrikate oppbygde og voldsomme tepper av lyd setter Trent Reznor fram forskjellige synspunkter på hvor veien bør gå.

Han har kommet en lang vei fra støy-pilaren Broken. Year Zero er mer collage-preget enn forgjenerne og mindre hook-basert. Midtpartiet, med låter som The Good Soldier (rullende og nærmest funky), Vessel (blytung industri) og Me, I’m Not (industriambient á la Scorn) er et soleklart høydepunkt. Låter som hører mer hjemme rundt Downward Spiral-eraen.

Reznor har selv uttalt i forbindelse med utgivelsen at den er i lengste laget, og det har han rett i . Han ville fortelle hele historien heller enn å kutte ned på lengde. Men på slutten blir det litt vel masete og gjentagende. Man er rett og slett litt utmattet av den vanvittige sansebombarderingen.

Derfor når den ikke helt til topps. Men bevares – Reznors nyeste verk er absolutt verdt å sjekke ut. Year Zero skal visstnok være del én av et større verk. La oss håpe den blir litt mer homogen, og at vi ikke må vente fem år på fortsettelsen.