Warszawa – En kjernefamilie
Historien om Superfamily begynte etter sigende i 2002, da Martin Steffensen og Kim Granholt grunnla bandet med et løfte om kun å bruke ekstremt dårlige instrumenter. Stort sett bestående av en utdatert synth, en 15 watts gitarforsterker brukt til både gitar, bass og synth, samt en Windows 95-basert pc med betydelige plassproblemer. Slik høres det ikke ut i dag.
Superfamily anno 2007 er nemlig et oppkomme av fantastiske ideer hva angår musikk. Her utnytter vokalist Steven Wilson sitt stemmespekter til fulle, akkompagnert av fantastisk tøff synth med tydelige åttitallsreferanser. Dette handler om å tørre å ta den helt ut, noe herr Wilson gjennomfører ett hundre prosent. Det er fristende å sammenligne mannen med mange av de store vokalistene fra tidligere nevnte tiår, men mannen klarer seg bare så alt for godt på egne ben.
Superfamily klarer bragden med å lage musikk som sitter med en gang, uten at det blir glattpolert på noen som helst måte. Man vil rett og slett ikke at låtene skal slutte. Det er voldsomt uten at det blir for mye. Du får lyst til å slå takten mot nærmeste harde flate og dirigere i lufta. Det er rett og slett ganske fantastisk.
Ikke en eneste en av låtene er i nærheten av kjedelige, men høydepunktene er likevel verdt å nevne. In The Night er fantastisk fengende, The Suffering er som navnet tilsier bare i positiv forstand og The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night har du vel sannsynligvis allerede hørt på radio. Supert. Rett og slett.
En aldri så liten kuriositet er å la plata gå noen runder sammenhengende i spilleren. Da vil du merke at plata egentlig aldri slutter. Slutten er på en måte begynnelsen.
Kjøp den for svingende!
