Kill To Get Crimson – Knopfler på sedvanlig vis

Gamlesjefen i megabandet Dire Straits, Mark Knopfler, kan sitt håndverk til fingerspissene. Han er en glimrende gitarist, han synger, om enn ikke teknisk riktig, med en slepen dvelende stemme og han skriver fremdeles gode låter.

Oppskriften har ikke forandret seg stort siden han solodebuterte i 1996 med Golden Heart. På Kill To Get Crimson er det fremdeles tilbakelent behagelig poprock med lette innslag av britisk- og amerikansk folk som gjelder og han gjør det stort sett på en utmerket måte. Han går sjelden eller aldri utenfor den musikalske stien han har tråkket opp på de elleve årene som er gått siden debuten ble utgitt.

Det tar selvsagt aldri av på Kill To Get Get Crimson og fans av Dire Straits vil antagelig savne de storslåtte arrangementene og de like storslåtte gitarsoloene han var så kjent for da han ledet åttitallskjempen Dire Straits. Men det er likevel plenty å hente for folk som liker mainstream pop og rock av det radiovennlige slaget.

Med seg på albumet har han med seg sitt mer eller mindre faste band med gamlekompisen
Guy Fletcher på keyboards som har vært med Knopfleren siden dagene i Dire Straits, samt Nasvillemusikerne (platen er riktignok spilt inn i London) Glenn Worf på bass og trommeslageren Danny Cummings. Ros må også gis til Ian Lowthian på akkordion som gir de til tider nokså ensporede arrangementene en noe varmere og spennende lydbilde.

Ankepunktet mot Kill To Get Crimson er at den store spennvidden i tempo og uttrykk mangler. Låtene lulles oftere enn godt er inn i et kjedelig uttrykk, og i tillegg er produksjonen nokså ordinær. Dette er Mark Knopfler slik vi kjenner han- på godt og vondt.