La Cucaracha – Knutsen & Ludvigsen for voksne

Amerikanske Ween kan utvilsomt kalles et av klodens underligste band. Duoen Dean og Gene Ween, som selvsagt egentlig heter noe helt annet, har siden GodWeenSatan: The Oneness fra 1989 levert en rekke herlig absurde album, hvorav The Mollusk, Chocolate and Cheese og White Pepper fremstår som de sterkeste. For ikke å glemme den toppkarakterverdige Quebec, som frem til i år har vært bandets siste ordentlige studioalbum.

Det er vanskelig å forklare hvilket univers disse to karene befinner seg i, men en mulig definisjon kan være ”Knudtsen & Ludvigsen for voksne”. Dette fordi Ween, i likhet med de legendariske trønderne, elsker å leke med både sitt musikalske og tekstmessige uttrykk.

Nå, hele fire år etter Quebec, er de narkoglade herrene altså tilbake med et særdeles etterlengtet album. På La Cucaracha presenteres mer av det vi etter hvert har blitt vant med fra Ween-leiren. Her blandes sjangre for harde livet, mens tekstene veksler fra det reneste skrulleri (”The fruit man sold a guava to the black man” fra The Fruit Man) til tvilsomme obskøniteter (”she’s gonna be my cock professor, studying my dick” på My Own Bare Hands). Synthpop, reinspikka køntri, reggae, grumserock og jazz er bare noen av kategoriene Ween er innom denne gangen.

Selv om La Cucaracha har blitt et særdeles variert album, med nok et knippe underholdende og spreke låter, er det ikke til å komme unna at de fleste Ween-fans vil bli småskuffet. Sammenlignet med fabelaktige Quebec kommer det nye verket definitivt til kort. Melodiene er rett og slett dårligere enn det vi er blitt bortskjemt med fra duoen. Dette gjør igjen at albumets levetid er atskillig kortere enn Weens tidligere bravader.

Det må likevel nevnes at Ween, til tross for åpenbare svakheter, kommer fra det hele med æren i behold. Det sørger enkeltlåter som Blue Balloon, Learning to Live og den ultracoole avslutningen Your Party, med supersaksofonist David Sandborn for.