Vapour Trails – Løse i snippen

Tuxedomoon har eksistert i ulike former i ganske nøyaktig 30 år, etter å ha oppstått i San Franciscos postpunk-miljø på slutten av 70-tallet. Den avant gardistiske tilnærmingen gjorde at de på starten av 80-tallet flyttet til Brüssel for å knytte nærmere bånd med den elektroniske scenen i Europa. Siden den gang har det blitt nærmere 20 album, i tillegg til at de ulike bandmedlemmene tilsammen visstnok har bidratt på over hundre prosjekter knyttet til film, teater, dans og litteratur.

I dag befinner bandmedlemmene seg spredd over ymse deler kloden. Plata ble spilt inn i Athen, hvor også «sjefen» i bandet, Blaine L. Reininger, i dag er bosatt. Under innspillingen skal de ha latt seg inspirere av byens historiske miks av oldtidshistorie, travle bygater og tvilsomme taxisjåfører. Rart med det, for det er egentlig lite som kan minne om dette på Vapour Trails. Et lite unntak finnes dog i form av noen hint mot verdensmusikk, men mer innlysende er bakgrunnen deres fra film og teater.

Plata åpner med Muchos Colores, en låt som tatt ut av Angelo Badalamentis Twin Peaks-univers. Litt synd er det da at de velger å legge på en litt upassende, varm vokal, og ødelegger for det som ellers kunne vært et lovende utgangspunkt. Men det er mye film noir-aktige tilnærminger på plata, med småmystiske sinnsstemninger ofte akkompagnert av sløye saksofoner og mutede trompeter. Låten Kubrick, antakeligvis en liten hyllest til regissørens tidligere filmer, er et av de klareste eksemplene på dette. Andre ganger tipper det over til lett psykedelia, og en referanse til Berlin-era Bowie er heller ikke til å unngå enkelte steder.

Etter 30 år føles Tuxedomoon på denne plata hverken viktige eller banebrytende, til tross for sitt avant gardistiske opphav. De gjør på ingen måte skam på sitt eget navn, og en del av det de kommer opp med her er småspennende saker. Men de blir for tilbakelente, og jevnt over faller de fleste låtene ut i det store intet, spesielt på platas midtdel. Til slutt blir jeg sittende igjen med følelsen av at mye dette hadde gjort seg bedre som filmmusikk, og ikke som låtmateriale for en genuin studioplate.

Sett under ett kan ikke Vapour Trails sies å være et direkte dårlig kjøp. Eksempelvis kan det fungere som soundtrack for en sløv søndag. Bare ikke forvent å bli vippet av pinnen.