Den Store Norske Sangboka – Sangskatter på Pausvis

Ole Paus har på Den Store Sangboka parkert kamerat og rusten herre Jonas Fjeld og leverer med freidig mot fjorten låter fra Norges fremste visesangere og låtskrivere. Det hele blir servert på sedvanlig vis av en usedvanlig frisk Paus med en like usedvanlig klar stemme. Materialet er nøye plukket fra våre største ordkunstnere og melodimakere som Einar Skjæraasen, Rudolf Nilsen, Stein Ove Berg og Alf Cranner. I tillegg går han løs på DumDum Boys’ Splitter Pine og Jokkes Øl og kommer ut av det med æren i behold og vel så det.

Låtene har stort sett fått et kledelig neddempet og enkelt arrangement som passer som hånd i hanske med Paus like enkle stemme som altså er renere enn den noen gang har vært. Det er i grunnen mye som fungerer godt på Den Store Norske Sangboka. Spesielt heldig har han vært med sanger som i utgangspunktet ikke har appellert til undertegnede nevneverdig, som for eksempel La Oss Leve For Hverandre som Gluntan herjet med en gang på begynnelsen av syttitallet. Fri for dansebandfaktene (og taktene) er denne låten blitt en av albumets absolutte høydepunkter. Den omarrangerte Splitter Pine, nå i en lun og neddempet og tilbakelent utgave, bør også trekkes frem. Tøff er den blitt, uten at den er rocketøff om dere skjønner hva jeg mener.

Allsangklassikeren Syng og Vær Glad forbigår vi all stillhet. Heldigvis er den kort. Ellinors Vise er heller ikke blant de mest vellykkede. Den blir litt for kjedelig kledd inn i et litt for satt arrangement. Revyslageren En Grønnmalt Benk I Parken og Lars Lillo–Stenbergs Kokken Tor er blant en del låter som lider av å bli litt for anonyme og anmasende og trekker helhetsinntrykket noe ned.

På plusssiden ellers er det verdt å trekke frem Manda’ Morra Blues av Stein Ove Berg. Hyllesten til pendlerne bør inn i pensum på skolene og Stein Ove Berg bør bli hyllet i langt større grad enn det han blir i dag som den store låtskriveren han er. Kurt Foss og Reidar Bøes udødelige og vakre De Nære Ting er perfekt i utgangspunktet og er også fin i Paus’ versjon og Øl av Joachim Nilsen (Jokke) har denne gang blitt kledd i valsetakt og er nok den låten som er fjernest fra utgangspunktet. Men Paus gjør seg ikke bort denne gang heller, selv om originalen er å foretrekke.

Den Store Norske Sangboka er blitt en finfin Pausplate som det lukter en oppfølger av. Det er tross alt flere sangskatter igjen som skriker etter å bli trukket frem fra glemselen.