Hideout – Fattigmanns shoegazing

Film School har eksistert i snart ti år, og har siden bandets første album i 2001 hatt en forholdsvis oppadgående kurve. I fjor slapp de sitt andre album, et absolutt hyggelig bekjentskap med en pen miks av indiepop og shoegazer. Grensesprengende var det dog ikke, men mer enn godt nok til å opprettholde bandets lovende-stempel. Nå er det vel grenser for hvor lenge en kan være lovende, og i Film School sitt tilfelle begynner pilen å peke nedover når de nå gir ut sitt album nummer tre.

På Hideout har de vendt seg mot et litt mørkere lydbilde enn hva man fant på fjorårets selvtitulerte album, og referansene til shoegazer-helter som My Bloody Valentine og The Jesus and Mary Chain er veldig fremtredende. Dette er også en av platas største svakheter, i tillegg til mangelen på spesielt minneverdige låter. Det blir mye form, og lite innhold, og fra å være et lovende-band, begynner Film School nå å høres mer ut som et jypling-band som spiller fattigmanns shoegazer.

Nå er ikke dette fullt så ille som det kan høres ut som, for plata bugner i det minste over av gode anslag. Åpningssporet, Dear Me, er en smakfull apetittvekker som bygger forventninger. Men etterhvert som plata går, begynner en å innse at det blir med anslagene, riktignok med noen få unntak. Den krautaktige låten Florida tegner seg opp som et av platas sterkeste spor, med en langt større originalitet enn den gemene låtmassen. Det er ingen tvil om at Film School kan sitt fag, men når de gode låtene stort sett uteblir, da sitter man igjen med en bra, men ganske så anonym plate.

Når My Bloody Valentine er back in business, og The Jesus and Mary Chain har planer om å gå i studio på nyåret, hva skal vi da med Film School? På tide å tenke nytt, gitt.