To The Nameless Dead – Perfekt irsk metal

Det er sjelden, svært sjelden, at man kun et par minutter inn i første låt på et album skjønner at det kommer til å bli en favoritt i samlingen. Men slik vil det nok oppleves for mange når den mektige åpningslåta Empire Falls dundrer i gang opuset To The Nameless Dead. Låta sier alt om hva som venter i de neste fem og femti minuttene; en suveren blanding av grisesterke melodier, black metal-estetikk, mystikk og dynamikk. «Where is the fighting man»?, syngespør den særpregede vokalisten A.A. Nemtheanga og får svar på tiltale fra resten av bandet.

Det er ikke et eneste svakt spor å …eh… spore på dette absolutt fantastiske albumet. I løpet av en knapp time blir lytteren sendt av gårde til en verden av desperasjon, lengsel og sinne, men også av himmelsk skjønnhet. Ja, det låter pompøst når man skriver det på den måten, men det er vanskelig å beskrive det på noe annet vis.

Primordial vil med The Nameless Dead kunne tiltrekke mange av de som en gang ble fascinert av det lydbildet Paradise Lost sto for rundt Draconian Times. Kanskje ikke gjennom selve den musikalske likheten, men gjennom den mørkegrå stemningen og universet av svære gitarer og fatalistisk vokal. Nå startet Primordial som et rent black metal-band og det stedet du virkelig hører dette er på sangen Traitors Gate, der heftig trommespill bringer bandets sanne fortid opp i lyset.

Produksjonen er stor, svært rik på detaljer og slående gjennomtenkt. En låt som As Rome Burns bygges opp og ned i haugevis av lag som gir en episk kvalitet jeg knapt kan huske å ha hørt hos et metalband. Og når man trodde at albumet ikke kunne blir bedre, kommer en låt som Heathen Tribes og helt til slutt den flotteste av dem alle, No Nation On This Earth. Det er slik vi vil ha albumene våre!

«Folk»-biten i «folk metal» er nok ikke så opplagt som det kanskje høres ut i form av f.eks. tradisjonsrikt instrumentbruk. Her ligger alt av virkemidler og tankegods godt sammenblandet med hverandre, slik en god oppskrift skal fungere. Det er ikke mulig å plukke ut nøyaktig hva det er som frembringer den gode smaken, men du vet den er der. Slik opererer Primordial som den reneste musikalske mesterkokk. Og da har vi ikke en gang nevnt de sterke tekstene om bl.a. menneskers meningsløse død over landegrenser.

Det er lenge siden undertegnede ble så betatt av et album så raskt og likevel ikke gått lei det etter flere uker med bortimot daglig lytting. I form av et metalalbum har det nok heller ikke skjedd siden nettopp Draconian Times tilbake i 1995. Og Primordials plate er bedre. Nå kan det ikke garanteres at det samme skjer for deg, men du vil garantert ikke bli skuffet om du har sans for dramatisk metal som ikke er redd subtile, melodiske lag kombinert med mørk stemning og knasende gitarer. Nei, pokker heller, du blir ikke skuffet uansett, for dette er den klareste sekseren jeg har kastet på mange år! Et mesterverk.