In The Future – Lyden av klassisk rock
In The Future er bredfull av klassisk rock slik band som Black Sabbath og Led Zeppelin fremførte den på syttitallet og nettopp syttitallet er det bandet prøver å gjennomskape på bandets andre album. Inn i den straighte hardrocken blander kanadierne passe delikate doser progrock, psykedelia og folkrock. Men mest av alt er Black Mountain et band som utvilsomt har hørt mye på Black Sabbath. Allerede på åpningslåten Stormy High gir dette seg til kjenne gjennom den blytunge gitarriffingen som ville gjort selveste Tony Iommi stolt.
Ellers er det mye lekenhet å spore på den ti låters lange albumet. Her lekes det med klisjeer og instrumeneter over en lav platåsko. Litt sløye orgeltoner, et knippe gamle moog-synther og mellotroner setter lytteren tilbake til en tid da dinosaurer som allerede nevnte Sabbath, Deep Purple, Hawkwind, Yes, ELP (Emerson, Lake & Palmer) og landsmennene Rush regjerte rockkloden.
Det meste dreier seg om tunge gitarer, men innimellom drar Black Mountain ned tempoet og forvandles til folkband med popteft. Det gir finfin variasjon til hardrocken som ellers preger In The Future. Ellers drar de i gang med den obligatoriske lange og oppbyggelige ”musikkstykket” på den nesten sytten minutters lange Bright Lights. Den er jammen meg ganske stilig den også.
Stephen McBean er kanskje ikke verdens beste sanger men hans litt nasale og småsure vokalprestasjoner blir heldigvis oppveid av den noe bedre kvinnelige vokalisten Amber Webber. Til sammen låter det slettes ikke verst.
Tross det noe uoriginale tilnærmingen til hardrocken er det i aller høyeste grad underholdende saker Black Mountain driver på med på In The Future og moro og underholdning må det nesten være plass til i rocken, også.
