The Bedlam In Goliath – Mangler variasjon

Cedric Bixler Zavala og kompanjong Omar Rodriguez Lopez leverer med The Bedlam In Goliath sitt femte album, inkludert et livealbum og det handler fremdeles om progrock og industriell metal slik de har fremstått siden den sterke debuten De-Loused In The Comatorium ble utgitt i 2003. Men denne gangen har de altså oppgradert funknivået, takket være John Franciante fra Red Hot Chili Peppers, noen hakk uten at det alltid forbedrer de musikalske kvalitetene nevneverdig.

Taktskiftene kommer fremdeles fortere enn du aner, de intrikate arrangementene er fremdeles til stede og Cedric Bixler Zavala høres fremdeles ut som salige Geddy Lee fra Rush på de høye og lyse tonene. Alt dette er både vel og bra, men funken de har tillagt uttrykket gjør at låtene etter hvert mister litt fokus.

I tillegg er låtene hardere og raskere enn på de foregående utgivelsene og det skorter en del på variasjon. Den ene låten glir inn i neste uten at man kan høre forskjell. Videre må det nevnes at en del av lydcollagene ikke er noe annet enn irriterende og unødvendige.

Heldigvis låter dette bandet i all hovedsak fremdeles tøft. De fleste av låtene er relativt korte og passe stramt arrangerte,. The Bedlam In Goliath, som visstnok skal være et slags konseptalbum om de okkulte kreftene, krever en del av lytteren og passer i grunnen best i små doser. Høres den i sin helhet blir mangelen på variasjon nærmest en plage.