Just A Little Lovin’ – I godlynne

Shelby Lynne har tidligere lekt seg med countrypop på hennes tidligste utgivelser med vekslende hell. Senere smeltet hun sammen pop, country og soul på utmerket vis på den glimrende I Am Shelby Lynne som så dagens lys i 2000. Året etter prøvde hun seg som popdiva på Love, Shelby som mildt sagt var en katastrofe. Bedre har det gått med Shelbys siste utgivelser hvor hun mer eller mindre er tilbake på det rette sporet.

Nå hyller hun altså Dusty Springfield med et album bestående av ni låter som den britiske pop- og soulsangerinnen har spilt inn. I tillegg serverer hun også en egenkomponert låt som passer fint inn i det elegante og velarrangerte landskapet Shelby befinner seg i på Just A Little Lovin’. Og dette er bra saker. Dette er ”smooth” og innsmigrende soulpop av det ytterst elegant slaget. Det er neddempet, stilsikkert og gjennomtenkt på all måter. Hun har stemmen som skal til- smygende og fløyelsmyk, men også rå når materialet trenger det, og materialet er av ypperste klasse.

Og gud bedre for et materiale. Det kan bare ikke gå galt når hun, eller rettere sagt Dusty, har alliert seg med profesjonelle låtskrivere som Barry Mann / Cynthia Well (Just A Little Lovin’), Burt Bacharach / Hal David (Anyone Who Had A Heart, The Look Of Love) og Donnie Fritts / Eddie Hinton (Breakfast In Bed). I tillegg leverer hun sterke tolkninger av swamprockeren Tony Joe White (Willie And Laura Mae Jones) og I Don’t Want It Anymore fra Randy Newmans penn.

Fremføringene er lytefrie men ikke sukkersøte og uten snert og velarrangerte med blikk på detaljer. Som for eksempel de enkle, men geniale gitarlinjene på Just A Little Lovin’ fremført av alle stedsværende Dean Parks, det fyldige elpianoet som går som en rød tråd albumet i gjennom og den groovy rytmeseksjonen på den bluessuggerende Willie And Laura Mae Jones. Men mest av alt er det Shelby Lynnes kvalifiserte stemme som bærer hovedansvaret for at dette fungerer så i overkant godt. Småplukk finnes det dog på albumet, man kunne kanskje ønsket en råere og alternativ tilnærming til noen av låtene og et skarpere og råere lydbilde er og der, men det trygge og stilsikre utrykket Shelby bruker passer som hånd i hanske til det like elegant låtmateriale. Anbefales på det varmeste som det så fint heter.