Lights And Wines – Vakkert og vindskjevt

Norske Jake Ziah, som altså er et band og ingen enkeltperson, har allerede et album i bagasjen, These Days Do You No Justice (2004), uten å ha satt det norske platekjøpende publikum i fyr og flamme. Jake Ziah har sitt største publikum utenfor våre egne landegrenser og er relativt store i Frankrike.

Tonen er mørk og melankolsk og bandet kan trygt plasseres i ørkenrocklandskapet med innslag av trollsk swampprock og skakkjørt deltablues Og der er de trygt plassert ved siden av for eksempel våre egne Helldorado. I tillegg har de nok hørt mye på vindskjeve typer som Tom Waits (bare hør på tredjelåten Long Gone (The Assasin)) og til tider deler de det musikalske uttrykket med Nick Cave selv om Jake Ziah er en smule mer behersket. Ellers har de nok hørt en del på The Doors, men hva vet vel jeg? Jeg er jo en enkel sjel fra landet..

Lights And Wines har sine høydepunkter. Leave No Stone er en mørk og ganske seig affære som likevel ikke mangler fremdrift. Allerede nevnte Long Gone (The Assasin) buldrer frem akkurat passe fort slik at lytteren får være med på turen og kanskje aller best er de på den nedtonede No Direction. Vakkert og smått magisk er resultatet og slik fremstår de albumet i gjennom. Det er i grunnen fint lite å utsette på albumet Lights And Wines. Det eneste måtte være at det til tider blir litt vel monotont, men det blir nesten som småplukk å regne. Spesielt når helheten er hjertelig til stede og det musikalske er så pass stilrent og gjennomført.

Jake Ziah blir, i følge presseskrivet, regnet son norsk musikk største hemmelighet. Det blir det nok helt sikkert en slutt på.