April – Jeg velger meg April
Mark Kozelek har levert fine ting før, både med sitt gamle band Red House Painters og med Sun Kil Moon. Sun Kil Moon ble dannet i 2002 da Kozelek oppløste Red House Painters og har så langt greid å utgi tre plater. Ghosts Of The Great Highway kom i 2003 og Tiny Cities fulgte opp i 2005. Sistnevnte album var en ren coverplate inneholdende elleve låter av indierockerne Modest Mouse. April er altså bandets første med eget materiale siden debuten i 2003.
Sun Kil Moon befinner seg trygt plassert i det vindskjeve og forblåste musikalske landskapet hvor singer/songwriter- tradisjonen møter indierockens alternative lydbilde. Men det Kozelek og resten av bandet bedriver med på April er folkbetonet rock drevet frem av Kozeleks slepne stemme og akustiske gitarer, som innimellom blir styrket av elektriske gitarer Neil Young ville vært stolt av. Det er neddempet og vart uten å være stillestående, og det er melankolsk og passe trist uten at det blir pinlig selvmedlidende.
Sun Kil Moon låter ikke så ulikt det Kozelek har gjort før. Det er mye Red House Painters over de elleve låtene på April. I tillegg finnes det sterke trekk av Neil Young, litt 16 Horsepower og til og med den britiske artisten Nick Drake (Mark Kozelek kan ofte høres ut som en litt mørkere Nick Drake). Med på laget har han fått Anthony Koutsos på trommer, og bassisten Geoff Stansfield som grunnstamme. Og med hjelp fra Michi Aceret på fiolin blir låtene løftet enda et hakk opp mot det perfekte. Skulle ikke det være nok så bidrar også Bonnie Prince Billy som en av mange korister.
De glimrende låtene er frembrakt av et band som vet å begrense seg. Det er enkle triks som blir benyttet. Akustiske gitarer, fiolin, banjoer, enkle men vakre koringer og en elektrisk gitar som dukker opp like før det blir for idyllisk og noen ganger blir låtene til nærmere ti minutters jammer , som for eksempel på den aldeles strålende åpningslåten Lost Verses og den like strålende Tonight The Sky. Uten at verken vi eller platen tar den minste skade av det. Ellers er det nesten umulig å ikke få gåsehud av The Light, Lucky Man, Unlit Hallway, Heron Blue, Moorestown, Harpers Road,
