Velocifero – Ladytron på autopilot

At de velger å videreføre og utvikle uttrykket etter den kritikerroste Witching Hour, er ingen overraskelse. Men når bandet til tider velger å rendyrke dette til det ensformige, faller de også litt for eget grep.

Det er stort sett mørk, mørk elektropop med et kjølig drag vi snakker om her. Tidvis er det så dystopisk at det kunne utgjort soundtracket til en hvilken som helst cyberpunk-roman. Og litt av det er også problemet. Samtidig som Ladytrons futuristiske lydbilde er kalkulert og kledelig kjølig, er mye av låtmaterialet direkte uengasjerende og kunne like gjerne vært bakgrunnsmusikk. De holder seg til sin faste, mørke formel, og gjør det greit. Men det er forsåvidt også det hele.

Først halvveis i plata brytes det merkbart opp i det som fram til da har gått mer eller mindre på autopilot. Herifra og ut er det desto flere høydepunkter å spore. Låten Kletva er en snurrig liten sak som visstnok skal være en cover av temaet til en bulgarsk barne-tv-serie som gikk på 60-tallet, og funker som et lite lysglimt gjennom de mørke skyene. Den retrospektive og oppløftende Tomorrow markerer begynnelsen på slutten på albumet, og er med på å dra plata opp og vekk fra den musikalske blindgata som var tilfellet i første halvdel. Avslutningslåta Versus følger opp på samme vis, med en optimistisk avslutning. Faktisk.

Det er mye som tyder på at Ladytron har hatt en klar plan for denne plata. Alt virker å være gjennomført til punkt og prikke, uten justeringer underveis. Velocifero høres derfor mest ut som en rutinemessig transportetappe.