Romance At Short Notice – Gebissrock

Alle kan gå på trynet. Mens Pete Doherty har gjort det titt og ofte rent fysisk, velger Libertines-kompis Carl Barât å gå på trynet musikalsk med denne plata. Det er vanskelig å si om man skal gråte eller le av dette, men overraskende kan man i alle fall si at det er til å komme fra den kanten.

På denne plata høres Barât ut som den sobre, kjedelige storebroren til Doherty. Lydbildet er stramt, men friskusrocken fra førsteplata Waterloo To Anywhere glimrer med sitt fravært. På Romance At Short Notice har det nemlig skjedd en aldri så liten retningsendring. Tempoet er lavere, og Barât & co er snillere og mer forsiktige. Noe som ville vært helt greit, hadde de bare hatt låter som rettferdiggjorde denne retningsendringen.

Det er noe fantasiløst over det hele. Åpningslåta Buzzards And Cows får varsellampene til å blinke med én gang, med noe som ligner på litt tam tivolirock. Andresporet, Hippy’s Son, hinter mot småoppfinnsom gladindie, og ligner på et høydepunkt. Men etter et knapt minutt kåler Barât det til med noen saftige, klisjéfylte melodilinjer. Ett av de få lyspunktene finner man først en halvtime ut i plata, med låten Chinese Dogs, hvor de tar på seg punksparkebuksene. Men det er for lite, for sent.

På sitt beste kan Dirty Pretty Things minne om The Jam og The Clash. På sitt verste høres det ut som de har tjuvlånt ideer fra det svenske barne-tv-bandet Electric Banana Band fra 80-tallet, og smørt på seg kommersrock-sleiken. Det er nesten på grensen til tragikomisk av og til.

Totalt sett fremstår Romance At Short Notice som et mislykket prosjekt. Når et band høres så tafatt og uinspirert ut på nesten en hel plate, er det fristende å spørre: Carl Barât, hva er det du vil?