Sam Sparro – Strålende debut

Sam Sparro, eller Falson som han egentlig heter, er et nytt musikalsk vidunder. Mannen gjør det meste selv, og han gjør det godt. Han skriver og produserer selv, han har sågar vært skuespiller i sine yngre dager. Noe av et vidunderbarn, muligens. Født i Australia, men delvis oppvokst i Los Angeles, med en far som var soulartist – det må det jo bare bli gull av.

Debutalbumet Sam Sparro oser av funk. Det er en nytelse fra ende til annen, og det er vanskelig å finne noe negativt å sette fingeren på. Sparro synger fantastisk bra, han har en stemme som rekker over et stort spekter, og som kommer best til sin rett i de mest funky låtene. I låtene som går mer mot electronica blir stemmen litt for mikset, og får ikke helt det rette inntrykket. Men for all del – det låter bra da også.

Blandingen av funk og electronica, noen ganger begge deler i en og samme låt, fungerer veldig bra. Man kan vel sågar kalle det funkelectronica på enkelte spor. Et par av sporene minner veldig om 80-tallets synthmusikk, og man kan også spore litt soul innimellom all funken. Her er altså noe for enhver smak.

Særlig to enkeltspor fremhever seg i forhold til de andre: Waiting For Time er en electronikalåt med nydelige akustiske innslag som gir en drømmende følelse. Recycle It er veldig kort, men spennende. Her er det mer eller mindre bare vokalen som står for musikken, ingen direkte tekst, bare mange lyder.

Hele albumet er et mesterverk fra ende til annen, og må bare nytes. Skru opp volumet – og la funken fylle kropp og sjel.