Destructive Sounds – Prisen for popen

The Schools debutalbum Espionage fra 2006 var på mange måter en ren parade av poplåter – forkledd som rævsparkende garasjerock og nyveiv. Überfengende energiutblåsning til tross, det trondheimsbaserte bandet fremsto samtidig som en smule ufokuserte og litt vel rufsete i kantene når et helt album skulle settes til livs.

Der har de tydeligvis gjort visse grep nå. Det mest merkbare er at de har latt popen få komme ut av skapet. Det er ikke snakk om noen ekstrem forvandling, men nok til at lydbildet er langt luftigere og snillere enn tidligere. Sånt har det også blitt flotte poplåter av, aller best eksemplifisert ved radiosingelen Radio Girl, som klarer å fenge mer og mer for hver gjennomlytting. Vokalist og gitarist Stig Aarskog, som står bak flesteparten av låtene, viser definitivt pondus som låtskriver her. Låten Katharina er også verdt å nevne som et høydepunkt. Her skulle en forøvrig nesten tro at tidligere stand in-gitarist Per Borten har lagt New Violators-fingrene sine imellom på enkelte partier.

Med det samme kan det nevnes at plata ble spilt inn i Carriage House i Connecticut med blant annet Chris Ribando bak spakene, noe nettopp Bortens tidligere band Cadillac gjorde med stort hell i 2004. Om The School har hatt like stort utbytte av utenlandsoppholdet kan sikkert diskuteres, men det har i alle fall bidratt til en plate som er langt mer fokusert enn hva tilfellet var med debuten. Samtidig mangler det lille ekstra som gjorde mye av førsteplata til en fornøyelig affære: De rævsparkende, rett-i-trynet-låtene, det som ga publikum og blaserte musikkjournalister bakoversveis før dansefoten begynte å rykke, de er ikke til stede i like stor grad denne gangen.

Alle gode ting er tre, og forhåpentligvis stemmer det for The School, også. Om de klarer å blande suksessingrediensene fra både Espionage og Destructive Sounds inn i et nytt album, da er det grunn til å glede seg. Enn så lenge kan du se de gjøre det på scenen. Ingen dårlig deal det, heller.