Sweaty Magic – Floorfillers og snurrepiperier

Skulle en foretatt en psykoanalytisk vurdering av Rafter ut fra låtstrukturer og instrumentering, og så videre, ville han muligens blitt diagnostisert med maniske, schizofrene og psykopatiske tendenser. I så fall kan vi si oss ganske heldige med at disse tendensene så langt bare har fått utløp på plate. Sweaty Magic er rett og slett en merkelig EP – i positiv forstand.

På mange måter høres denne EP-en ut som en lang rekke motsetninger og tilfeldigheter som på merksnodig vis passer sammen. Alt fra sexy elektro til funk, dancehall, noise, folktronika og pop røres sammen til den smootheste smoothie. Lite høres anstrengt eller kunstig ut, og det er fristende å tenke at det er tilfeldighetenes triumf som spiller hovedrollen på Sweaty Magic. Men hvor Rafter har tatt for seg en bråte av ingredienser, viser han seg også som en ekstremt dyktig fyr som klarer å holde styr på sin egen kreativitet, og gir oss både floorfillers og snurrepiperier.

Rafter fremstår som en slags Frankenstein sydd sammen av Architecture In Helsinki, Justin Timberlake, Why? og Frank Zappa. Men samtidig som det er schizofrent, er det mye på plata som er unektelig fengende. I en rettferdig verden hadde et av platas sterkeste spor, Magic, vært årets dansegulvschläger med sin forføreriske elektropop. Ufattelig nok velger Rafter å fade ut låten etter to minutter. En bitteliten ripe i lakken der, altså. Heldigvis er det flere godbiter å ta av. Blant annet finner en Sassy, som ikke akkurat gjør skam på låttittelen. Alt er forøvrig ikke like hyperintenst. Rafter finner det også for godt å roe ned innimellom, alt gjennomført med en følelse av småsvette tropenetter.

Sweaty Magic er muligens litt for eklektisk til å nå fram til de store massene. Men gi Rafter en sjanse, og han gir deg høyst sannsynlig dansefot tilbake.