Lightbulbs – Nok et lyspunkt

Selv om Transparent Things fra 2006 var Fujiya & Miyagis debutalbum, anser de Lightbulbs som deres virkelige langspillerdebut. Der Transparent Things var bygd opp av låter fra en rekke EP-er, er nemlig denne plata, med noen få unntak, spilt inn fra bunnen av. Likevel virker det ikke som om skuldrene har vært så alt for høye, og discokrautrockerne fra Brighton fremstår her nærmest som ufeilbarlige.

At Fujiya & Miyagi har sine likhetstrekk med krautlegender som Can og Neu!, eller post-punkere av nyere dato som !!! og LCD Soundsystem, er ikke noe å legge skjul på. Likevel er det noe som gjør at lydbildet deres føles både tiltalende og tidvis unikt. Lightbulbs er sånn sett en videreføring av tidligere bragder, og det starter unektelig friskt med låten Knickerbockers som ser bakover mot nevnte krautband. I tillegg bedriver vokalist David Best med noe som nærmest minner om en ordlek. Dette viser seg å passe som hånd i hanske både med trioens minimalistiske lydbilde og Bests lavmælte vokal.

Helstøpt gjennomføring til tross, Lightbulbs når ikke helt opp til bandets forrige plate. På den ene siden virker de her både smartere og mer tilbakelente, men samtidig er ikke alt låtmaterialet godt nok til å engasjere på samme måte som tidligere. En del av den funky attituden fra Transparent Things er også borte, noe som ikke nødvendigvis er dårlig i seg selv. Men her har de rett og slett ikke klart å finne noe bedre å erstatte det med, og selv platas mest funky og kanskje beste spor, Uh, klarer ikke å bøte på det.

Fujiya & Miyagi har på sett og vis bevegd seg litt bort fra discogulvet, og romsterer til tider litt i overkant mye i krautrockens og minimalistpopens mørkere hjørner. Når det er sagt, så trår de heller ikke så mye feil at de går seg helt bort.

Etter eget utsagn er Fujiya & Miyagi fortsatt et band som holder på å finne seg selv. Men allerede nå høres det ut som de ikke er i stand til å lage dårlige plater, og da er det lov til å fomle bittelitt i mørket innimellom.