Perfect Symmetry – Når ikke helt opp

Den pianoglade trioen nevnes gjerne i samme åndedrag som grupper som Travis og Coldplay. Mens sistnevnte brukte sitt nye album til å eksperimentere, gjør Keane noe av det samme i mindre skala. I tillegg til antydninger av saksofon, har bandet oppdaget synthen, noe vi kan høre på åttitallslåten Again And Again.

Keane har altid hatt sin styrken i den dansevennlige, melodiøse popen, som vi på dette albumet finner i Spiralling og Better Than This, heller enn de rolige og mer monotone låtene. Noe det har vært i overkant mange av på bandets tidligere utgivelser.

Melodilinjene er til dels fengende, og blir støttet opp av arrangementer som i utgangspunktet synes velkonstruerte. Problemet er at de mer avslappede låtene blir altfor ensformige og forutsigbare. Dessverre er det for mange av dem også på denne platen.

Men bandets vilje til å utfordre sjangeren vil alltid bli kreditert. Keane har skapt et fyldig lydbilde som kler dem godt. Keanes album blir aldri popklassikere, men Perfect Symmetry er deres sterkeste utgivelse hittil.