Chinese Democracy – Håpløs arroganse

Forventningene er store når Chinese Democracy endelig er ute i platehyllene, hele 17 år siden tvillingene Use Your Illusion kom ut. Musikkjournalist Chuck Klosterman, skrev i 2006 at …det bare er en eneste måte dette albumet kan unngå å bli totalt mislykket. Det må bli verdens beste rockalbum!

Tittellåten vil gjerne være en hardtslående rocker, med fislete gitarlyd, enkle, naive riff og overkomprimert produksjon. Den fungerer likevel fint takket være Axl Roses sinte attitude i teksterlinjer som even with an iron fist, som gir deg et lite flashback tilbake til Appetite For Destruction-tiden. Det er bare synd at det blir få slike øyeblikk. Men en ting skal Axl ha, stemmen hans låter bra igjennom hele albumet, selvsagt med noen overanstrengelser her og der.

Første snev av industrielle og alternative elementer kommer i Shacklers Revenge. En middelmådig industriell oppbygning tar oss til et catchy refreng. Videre får vi Better, som lider alvorlig av digital perfeksjonisme fra produsentenes side. Og det er dette som har kostet enorme summer for Geffen gjennom en årrekke i forkant av utgivelsen.

Det mangler ordentlig god dynamikk og vokalharmonier i balladene Street of Dreams, Catcher In The Rye og There Was A Time, der førstnevnte kommer ut som høydepunktet. Med kyniske kjærlighetslåter som går over femminuttersmerket, er også dette i det meste laget.

Axl Rose demonstrerer ikke lite arroganse med Chinese Democracy. Han lar gitaristene og rytmeseksjonen spille, men de får ikke lov til å bidra med sine kreative evner. Det var jo akkurat dette som fikk Slash og kompani til å pakke sakene og forlate alt som het Rose og Roses.

Gode vokalarrangementer på Scraped og Riad N The Bedouins er med på å forhindre at dette albumet blir helt håpløst. Gode vokalprestasjoner og god dynamikk i Prostitute er – ved siden av tittelsporet – albumets høydepunkt.

Til tross for alle millionene som er kastet bort, er det et par gode gammeldagse rocklåter som redder albumet.